Om Thure Erik Lund

- Jeg er som en tjuvradd i den intellektuelle språkverdenen, sier Thure Erik Lund og ler. - Jeg bare tar det jeg vil ha av komplekse ordsammensetninger - og så knuser jeg dem. Det er noe jeg er veldig bevisst på.

DET ER ETTERMIDDAG PÅ Kunstnernes Hus i Oslo. Utenfor vinduet ligger asfalten tørr og grå, trærne er fortsatt nakne, og fra en pose på bordet stikker essaysamlingen til Thure Erik fram. «Om naturen» står det på forsiden, men med tanke på noen av temaene i boken - narkotika, musikk, tid og det søte liv - er tittelen kanskje litt snever?

- Jeg har denne naturteorien jeg driver og jobber med, sier Thure Erik og fekter med armene rundt seg.

- Grunntanken i essaysamlingen er at alt lever. Men det er jo ikke helt vitenskapelig. Det er mer et spill og en ironisk lek med disse ideene.

Han lener seg fram og plukker opp en oliven, ser ut over spisesalen og putter den i munnen.

- Naturbegrepet av idag er jo enten ferie- og fritidsorientert eller rent vitenskapelig. Men som forfatter har jeg flere punkter å gå innom for å definere naturen.

- Hvordan da?

- Særlig i Norge finnes det et enormt skille mellom natur og «det andre». Men jeg mener at naturen finnes overalt. At alt inngår i en kjempestor livspulsering!

- Så denne steinbygningen er natur?

- Absolutt.

- Hvordan kan man se det?

- Du må være blind, døv og naken. Da kan du veldig raskt få øye på naturen i alle ting.

HAN ER I GANG NÅ. Det rykker litt i arret som løper fra øyet ned over kinnet. Lenge snakker han om tiden vi lever i. Om en ny type alvor han mener har listet seg inn i samfunnet, og om materialismen som leder til at vi slokner mer og mer som mennesker.

- Det moderne mennesket består jo egentlig ikke av annet enn et tomt indre og en ekstrem mengde sofistikerte forlengelser. Og det er pengene som organiserer disse forlengelsene.

- Det er noe du ikke liker?

- På en måte kan du si at jeg har levd i en annen tid. Jeg er jo født og oppvokst på bygda, og begynte å jobbe da jeg var elleve. Kjørte rundt på traktor og sånn, og hadde ikke lest en bok før jeg var femogtyve.

- Du er fortsatt snekker?

- Ja, men jeg jobber ikke fordi det er morsomt, bare fordi jeg tjener bra. Hvis jeg hadde levd av å skrive bøker hadde jeg gått i loslitte klær og vært uten bil nå.

- Hvorfor begynte du å skrive?

- Hvorfor? Nei, det vet jeg ikke. Det er vanskelig å si. Men jeg tror kanskje at jeg ble fascinert av å holde på med noe der jeg bare helt unntaksvis kunne få øye på helheten.

- MEN HVA ER EGENTLIG et essay?

Thure Erik Lund klør seg på den malingsflekkede armen.

- Essayet er en hybrid mellom virkeligheten og det romanmessige. Det er som en plante du ikke riktig vet om du skal la leve eller dø. Når det gjelder essayet tenker jeg hele tiden «å nei, jeg dreper'n litt...nei, jeg holder'n i livet». Men romanen, den lar jeg bare leve mest mulig, og så får den stryke med til slutt. Skjønner du?

- Jeg tror det.

- Det er egentlig det som er det spennende, farlige og idiotiske med romanen. At du kan skrive hva faen som helst. I et essay er det mer «jaha, mener du det, du». Der kan du ikke si hva du vil og være massemorder.