OMDISKUTERT: Fafos rapport om fattige tilreisende fra Romania har møtt kritiske spørsmål om metoder og troverdighet. Bildet viser romfolk i Drammen. Foto: Jørn H Moen / Dagbladet
OMDISKUTERT: Fafos rapport om fattige tilreisende fra Romania har møtt kritiske spørsmål om metoder og troverdighet. Bildet viser romfolk i Drammen. Foto: Jørn H Moen / DagbladetVis mer

Om tiggere og tullinger

Vi har ikke noe ønske om å skjønnmale eller å underslå utfordringene med fri flyt av fattigdom i Europa. Men debatten bør forankres i reell kunnskap heller enn myter og konspirasjonsteorier.

Meninger

Fafos rapport om fattige tilreisende fra Romania har møtt en del kritiske spørsmål om metoder og troverdighet. Vi skjønner at mange lurer på hvordan det er mulig å forske på fenomener som folk kan ha interesse av å holde skjult og på grupper med lite tillit til storsamfunnet. Men en del av kritikken er basert på feilaktige og til dels uredelige framstillinger av studien. Når historiker Finn Olstad - som ikke har kompetanse verken på migrasjon, menneskehandel eller survey-metoder - offentlig karakteriserer våre analyser som «farlig nær tulleforskning», er det overraskende useriøst. Olstad har i de siste dagene gått tilbake på sine anklager, men vi frykter at det likevel har festet seg et inntrykk av at dette er en reell faglig kritikk.

Vi vil derfor her redegjøre for noen hovedtrekk ved metodene som ligger til grunn for våre funn.

Det er ikke slik at vi ikke finner noe som tyder på at bakmenn kan eksistere. Men vi er trygge på at det ikke er vanlig at bakmenn styrer tiggingen i Oslo. Mye tyder på at bakmenn er langt vanligere i prostitusjon og i det svarte arbeidsmarkedet, der profittmarginene er større. Med bakmann mener vi en som profitterer på tiggerne på en urimelig måte, gjerne ved å misbruke en form for maktposisjon.

Et problem med å studere bakmenn er at det kan være glidende overganger mellom hjelpere og bakmenn. En svigermor som reiser sammen med og hjelper sin svigerdatter som tigger, er ikke nødvendigvis en bakmann. Men i det hun utsetter svigerdatteren for tvang eller manipulasjon for at hun skal tjene penger på måter hun selv ikke ønsker, er saken en annen. En bussjåfør som lar fattige mennesker reise på krita yter en tjeneste. Men om han lokker med urealistiske forventninger til inntjening, truer med vold for å få pengene tilbake, eller krever urimelige renter bør han vurderes som bakmann. Personer som ikke klarer å betale tilbake gjeld risikerer å bli nektet transport hjem. I slike situasjoner øker sårbarheten for utnytting dramatisk. Kompleksiteten i dette tilsier at fenomenet må studeres gjennom nøye kartlegging av migrasjonsmønstre, finansiering og relasjoner mellom migrantene - ikke ved å spørre om de har en bakmann.

Mange av tiggerne i Oslo har reist fram og tilbake til Romania i en årrekke. Noen reiser på krita, men rentene som rapporteres er ikke urimelig høye, og de fleste har betalt ned gjelda i løpet av et par uker. Andre sover i biler mens de er her, og kan bli kjørt til tiggerplassen sin om morgenen. Flere bekymrede nordmenn har fortalt oss at de har sett personer som henter penger fra tiggerne. Dette er imidlertid ikke nødvendigvis et tegn på bakmenn; tiggerne er sårbare for tyveri, utpressing og trakassering, og mange har derfor en slektning som passer på dem, eller som kommer innom og henter pengene med jevne mellomrom. Å reise med nær familie kan for noen innebære begrenset valgfrihet, men familien gir også hjelp og beskyttelse i en sårbar situasjon. Pengene de tjener på tigging går til familien, i all hovedsak til mat, klær, bolig, helsetjenester og skoleutgifter i Romania .

Vi tar selvsagt høyde for at folk kan lyve. Men mange vil nok bli overrasket over hvor åpent mange snakker om tigging, kriminalitet, prostitusjon og utnytting i intervjuer. Vi har tidligere intervjuet kvinner i prostitusjon, som ikke nøler med å fortelle om de økonomiske avtalene de har med halliker, arbeidsmigranter som har blitt lurt og manipulert av useriøse arbeidsgivere, og prostitusjonskunder i Thailand som uaffektert forteller at de kjøper sex av mindreårige. Dersom alle gatemigrantene hadde gått sammen om å lyve, eller at migrasjonen var koordinert av bakmenn, ville historiene vi fikk servert være ganske like. Men folk forteller om ulike praksiser, strategier og erfaringer, og svarene henger logisk sammen på måter som ikke kan produseres gjennom systematisk lyving. I de timelange intervjuene hadde vi detaljerte spørsmål om inntekter, utgifter og relasjoner til familiemedlemmer, sjåfører og hjelpere, og vår intervjuerstab ledet av erfarne rumenske sosialarbeidere fikk instruksjoner om å være spesielt oppmerksomme på indikasjoner på tilbakeholdt informasjon. Konklusjonene støttes av de 150 kvalitative intervjuene vi har gjennomført med migranter, familiemedlemmer til migranter, lokale ledere, sosialarbeidere og skoleledere i Romania og i Skandinavia.

Olstad hevder at vi bruker en «irregulær» metode. Nå er det ikke rart at en historieprofessor ikke er oppdatert på statistiske surveymetoder, men Respondentdrevet Utvalgstrekking (RDS) er en internasjonalt anerkjent metode for forskning på vanskelig tilgjengelige populasjoner, utviklet innenfor medisinsk epidemiologi, og er i de siste ti årene i økende grad brukt i migrasjonsforskning. Metoden gir representative estimater for populasjoner der det ikke finnes ordinære utvalgsrammer. Vi har tidligere brukt metoden i forskning på polske arbeidsinnvandrere. Metoden innebærer bruk av små økonomiske incentiver for deltakelse. Det er dokumentert at dette øker kvaliteten på dataene, gjennom å sikre representativitet. Vi betaler selvsagt på forhånd. Om de ønsker å svare eller ta med seg pengene og gå midtveis er opp til dem. Noen få benyttet seg av denne muligheten. Dersom de som en følge av betalingen hadde et ønske om å fortelle oss det de trodde vi ville høre, så ville det mest logiske være at de fortalte om bakmenn. Vi la tross alt ned mye innsats i å avdekke slike.

Vi har ikke noe ønske om å skjønnmale situasjonen eller å underslå de høyst reelle utfordringene som den frie flyten av fattigdom i Europa medfører. Men vi tror at debatten bør forankres i reell kunnskap heller enn myter og konspirasjonsteorier. En del av beskyldningene og insinuasjonene som har blitt fremmet mot oss i offentligheten av folk som Trygve Hegnar, Hans Rustad, Terje Carlsen og Finn Olstad har vært mildt sagt forunderlige. Motviljen mot å forholde seg til virkeligheten synes for enkelte å være grenseløs.