VARME BILDER: Pedro Almodóvar konkurrerer i Cannes med sin nye film, «Julieta», om et vanskelig forhold mellom mor og datter.
VARME BILDER: Pedro Almodóvar konkurrerer i Cannes med sin nye film, «Julieta», om et vanskelig forhold mellom mor og datter.Vis mer

Om unge jenter og de som skulle tatt ansvar for dem

Pedro Almadòvar og Dardenne-brødrene lager faderlige filmer på sine eldre dager

Kommentar

CANNES (Dagbladet). Både Pedro Almadóvar og brødrene Jean-Pierre og Luc Dardenne har vært ute en sommernatt før. De er blant verdens mest anerkjente regissører, de har blitt 66, 65 og 62 år gamle, og når de kommer til filmfestivalen i Cannes med sine nye filmer, blir det siste hakk i gylne klippekort.

Her har de deltatt og blitt behengt med priser mange ganger før. Nå tilhører de hovedkonkurransens gråraggede veteransjikt, og lager filmer som kan karakteriseres som faderlige. Både Almadóvars «Julieta» og Dardenne-brødrenes «Den ukjente jenta» handler om unge jenter sm har blitt eller føler seg sviktet, og de voksne som har hatt ansvar for dem, og som prøver å forstå og gjøre bot. Det er ikke ukjente temaer for dem, men de er blitt tydeligere.

Mødre som grubler over forholdet til et forsvunnet barn, var tema også for Almodóvars «Alt om min mor», som vant regiprisen i Cannes i 1999. Denne gang er det også snakk om en godt voksen kvinne, Julieta (Adriana Ugarte). Hun rykkes ut av livet med ny kjæreste i Madrid når hun får nyheter om datteren, som stakk av som tenåring. Julieta ser tilbake på livet sitt, på situasjoner der hun prøver å måle opp sitt eget ansvar. Kanskje var hun for opptatt av det romantiske nivået i livet sitt, for opphengt i den litt mystiske mannen sin og for vàr på kvinnelige rivaler, til å få med seg alt som skjedde med datteren.

Også Dardenne-brødrene ser på ansvarstematikken gjennom en kvinnelig hovedperson, den unge og ambisiøse legen (Adèle Haenel), som ignorerer en kimende ringeklokke etter kontortid - og som derfor spiller en rolle i en prosess som fører til en afrikansk jentes død. Jenny blir opphengt i å finne ut så mye hun kan om den døde, også når letingen begynner å bli farlig.

Visuelt er filmene svært forskjellige. Den hverdagslige hvitheten i filmene til Dardenne-brødrene, der et offentlig kontor er så uglamorøst som offentlige kontorer kan bli, er skånselsløst også her. Almodóvars film, derimot, er struttende og fargesterk og sanselig, og spruter av dekorative detaljer - også dette typisk. Dardenne-brødrene gjør et mer distansert studium av besettelse, Almodóvar maler et nært portrett av sorg. Men begge tar opp spørsmål om hvordan små distraksjoner kan ha dramatiske konsekvenser - både for tenåringene som blir skadelidende, og for de voksne som aldri klarer å forsone seg med seg selv igjen.

Prisen for å være merittert, er også å bli vurdert opp mot sine tidligere verk. Kritikerne i Cannes har ikke unnlatt å påpeke at Almodóvar og brødrene vender tilbake til tematikk og stil de har brukt før, og etterlyst fornyelse. Men kanskje er det greit at fornyelsen kommer fra andre kanter - og at filmfestivalen unner seg perspektiver som ser bakover og ikke fremover, fra nestorer som ikke skal halse mot neste post.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook