Frie valg: Hvor frie er vi egentlig når vi går inn i stemmelokalene og avgir vår signatur? Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Frie valg: Hvor frie er vi egentlig når vi går inn i stemmelokalene og avgir vår signatur? Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

Rus og fri vilje:

Om vi er frie til å stemme Frp, la være, eller ikke ta den første dosen av et rusmiddel, er et mysterium

Hvis fri vilje ei finnes, kan man i ytterste konsekvens verken straffe noen for ondskap eller rose noen for bragder.

Meninger

Det nærmer seg den tiden av året hvor vi som individer skal se bakover for å anslå hvilken vei vi som samfunn skal gå fremover. Satt på spissen finnes det like mange grunner til å gå til urnene som det finnes urner. Har du opplevd rasisme vil du med stor sannsynlighet stemme noe annet enn Frp, har du gjennomlevd en historie som gjør du at føler på bekymring for et multikulturelt kaos er sjansen ditto stor for at du velger nettopp det partiet.

Har du som meg levd et liv i rus, og som følge av det vært engasjert i debatten om hvorvidt vi skal adoptere en ny og mer progressiv rusmiddelpolitikk eller ei, er det naturlig å følge et parti som tar disse spørsmålene på alvor. For meg, og mange med meg, er årets valg et ruspolitisk valg. Og i kjernen av dette valget ligger spørsmålet om viljen. Politisk vilje til å forandre samfunnet og individuell vilje til å forandre oss selv, står i sentrum for hva slags ruspolitikk og hva slags russamfunn vi får i overskuelig fremtid.

Men hvor frie er vi egentlig når vi går inn i stemmelokalene og avgir vår signatur? Det finnes en parallell mellom stemmegivning og rusmiddelbruk, som kanskje ikke er åpenbar, men som langt ifra er irrelevant, snarere tvert imot. Det urgamle spørsmålet om vi faktisk er frie til å ta egne valg bringer hodelus til våre fremste filosofer og vitenskapsmenn den dag i dag. For om vi faktisk er frie, enten til å stemme FrP, la være, eller ikke ta den første dosen av et rusmiddel, er et mysterium på linje med om det finnes intelligent liv der ute et sted.

Om vi er frie til å ta og ikke ta disse valgene, er det åpenbart at vi både kan klappe oss på skulderen når vi velger noe lurt eller riktig, og ditto stille oss (eller bli stilt) i skammekroken når vi begår dårlige og uriktige valg. Psykopaten som øksemorder hele familien sin tilhører åpenbart andre kategori. Men er det mulig å tenke seg at han rett og slett hadde uflaks som ble født med en kombinasjon av gener, miljø, omstendigheter og eventuelt sjel (for de som tror på slikt), som gjorde at han til slutt havnet med en blodig øks i hånd og et kobbel lik spredd rundt seg? Kan man se for seg at han hadde uflaks som ble født inn i et liv hvis bane førte til det punktet hvor han ble massedrapsmann, eller er vi bundet til å tenke at han er i besittelse av en “agent” som vi kan kalle for fri vilje, og at han kunne og burde handlet annerledes om han bare ville det nok?

Eller hva med friidrettsstjernen som mot alle odds vinner tredobbelt gull under et OL: Kan man tenke seg at hun eller han ikke ble drevet av en vilje av jern, men av en perfekt storm av tilfeldigheter?

I skrivende stund raser en debatt mellom to av nåtidens mest profilerte offentlige intellektuelle, Sam Harris og Daniel Dennett om nettopp dette. Jeg skal ikke påberope meg å hverken inneha en sterk egenvilje som har ført meg til en forståelse av de kvantefysiske detaljene som omslynger deres debatt. Ei heller skal jeg bruke anledningen til å skylde på mor og far som ikke sendte meg på søndagsskole for å bli en briljant i realfag, det er simpelthen elementer ved denne debatten som går meg hus forbi, om jeg er selvforskyldt eller ei i så måte. Men såpass skjønner jeg: debatten om hvorvidt vi er herre over eget mentalt hus, eller kun slaver av de kosmiske vinder, så har det potensielle utfallet av debatten praktiske konsekvenser for meg og deg, ikke ulikt et Stortingsvalg eller korsveien en står overfor når man skal bestemme seg for å kjøpe en pose heroin eller ikke.

Om fri vilje er en illusjon slik Harris påstår, trenger man ikke være nevrovitenskapsmann for å forestille seg hvilke konsekvenser en slik åpenbaring kan få for både samfunn og individ. Hvis fri vilje ei finnes, kan man i ytterste konsekvens hverken straffe noen for ondskap eller kreditere noen for bragder, all den tid de selv ikke er “den sanne forfatteren av egne gjerninger” som nevnte Harris formulerer det. Dennett på sin side, og mange med han, frykter at samfunnet vil kollapse under vekten av en slik erkjennelse (en erkjennelse Dennett forøvrig ikke vedgår at er en plausibel sannhet).

Stopp en hal, svarer imidlertid Harris når han møtes av Dennett og hans likes dommedagsprofetier, og byr på et lett forståelig tankeeksperiment for å greie ut om sitt syn, og dets konsekvenser. Kanskje kan de potensielle utbredelse ikke bare bli mindre fatale enn vi kan frykter, men også være til det beste, mener Harris: Se for deg en tiger som går amok i en landsby. Tigeren dreper x antall landsbyboere før den blir nøytralisert av en bedøvelsespil og tatt til fange. Hva skjer så med tigeren? Blir han stilt for retten? Tropper de pårørende opp på første rad og sitter indignerte, hatefulle og lystne på hevn over den onde tigeren?

Det virker meget usannsynlig. Tigeren blir etter alle solemerker buret inne for å beskytte landsbyen, eller i verste fall avlivet. Alt uten en følelse av at folkets rettsfølelse har blitt ivaretatt. Sjansen er større (om tigeren ender i bur, og ikke blir avlivet) for at de pårørende valfarter til den zoologiske haven med sine barn og barnebarn for å peke den ut og fortelle uten et snev av hat eller fordømmelse at “det der er tigeren som tok bestefar (eller mor).

Den psykopatiske øksemorderen derimot, lider en ganske annen skjebne i møte med sine ofres pårørende. Litt avhengig av hvilken rettstat vi befinner oss i, ender vedkommende ikke, som tigeren, kun bak lås og slå for å beskytte fremtidige ofre, men han blir også gjenstand for hat, hevngjerrighet og forakt fra både de nærmeste og storsamfunnet. “Se der er tigeren som tok bestefar” blir byttet ut med “jeg skulle ønske den jævelen brant i helvete”.

Men dypest sett, hva er egentlig forskjellen på tigeren og psykopatens skjebne? Om man skal tro Harris er det ingen prinsipiell forskjell. Selv om begge ble født med en sjel (igjen, for dem som tror slikt), så valgte de ikke denne selv. De valgte ikke stedet de ble født, sine foreldre, sine gener eller sine opplevelser opp mot det fatale valget om å henholdsvis rive i filler og økse i biter sine ofre. De var til syvende og sist begge ofre for sin egne skjebne, på samme måte som deres ofre var ofre for deres felles skjebne.

Vi slutter ikke å sperre inne morderiske ville dyr som utgjør en trussel mot menneskers velferd, men vi hater dem ikke fordi de handler som de gjør. Vi putter dem ikke i fengsel i den forstand at vi ønsker å straffe dem for deres ondskap. Vi adskiller dem ganske enkelt fra omverdenen fylt av potensielt fremtidige ofre for deres iboende brutalitet uten moralsk fordømmelse.

Hvis vi velger å følge Harris tankerekke når det kommer til mangel på fri vilje er det mulig å se for seg en fremtid der vi tilnærmer oss mennesker som ikke evner å leve etter sosiale normer og regler, på samme måte som vi nå gjør med ville dyr. I stedet for rettsaker der rettferdig harme, gjenopprettelse av folks rettsfølelse og ønske om hevn, erstattes i et slikt samfunn av nemnder som avgjør om vedkommende må adskilles fra omverdenen over lengre eller kortere (eller i ytterst ekstreme tilfeller for evig) fra omverdenen rett og slett for å beskytte menneskene i denne.

På den måten kan vi, ifølge Harris, på sikt kvitte oss med totalt meningsløse og destruktive motiver, følelser og konsepter som skam, skadefryd, hevn og hat. Den lille prisen å betale er at ingen gullmedaljevinnere og hardt arbeidende millionærer i fremtiden dypest sett egentlig bør tillate seg å kjenne på følelsen av stolthet (selv om de gjerne må lure seg selv til å gjøre det om det gir dem glede). Hva har vel uansett konseptet “stolthet”, om man konstruerer et gigantisk (om enn abstrakt) regnestykke av det, gjort for oss i det lange løp uansett? Hva er vel alle gullmedaljevinneres stolthet opp mot den stoltheten diverse despoter og hærførere har latt seg beruse av siden vi skapte ild og hjul og spyd og det som verre her? Regnestykket går nok ganske garantert i minus om valutaen er blod og tårer.

Erkjennelsen av at ingen er hverken skyldig i sine forbrytelser, og ei heller har grunn til å være stolte av sine bragder er instinktivt både skummel og ukjent. Men den behøver ikke slynge oss inn i totalt anarki, dersom vi adopterer Harris’ sobre og pragmatiske syn på saken. Tvert imot er potensiale for en bedre verden i aller høyeste grad til stede om vi tar det neste logiske steget fra Nietschez Guds-mord til et kollektivt barmhjertighetsdrap på illusjonen om fri vilje, modulert etter Agatha Christies Orient Express-modell.

Så hva har alt dette filosofiske tankespinnet med årets ruspolitiske valg spesielt å gjøre, slik tekstens åpning bar bud om? Det korte svaret er: alt.

I kjernen av rusdebatten ligger nettopp dette urgamle filofiske spørsmålet om fri vilje. Er det i bunn og grunn ens egen feil om man blir avhengig av et stoff (eller av noe annet for den saks skyld, som sex, spising, slanking, porno, trening, makt, relasjoner etc.), eller er det omstendighetene man uheldigvis er født inn i; sausen av gener, miljø og opplevelser som har “skylden”?

Det tradisjonelle synet på avhengighet, og da spesielt alkohol- og rusmiddelavhengighet, er at det kommer som følge av en moralsk svakhet. En svak vilje. En feil ved individet som vedkommende må ta konsekvensene av selv, all den tid feilen er deres.

Dette synet er imidlertid i ferd med å slå sprekker. Mye takket være vitenskapen og moralfilosofien, som i et stadig mer forrykende tempo hjelper oss å se verden med nye øyne grunnet forskning og empiri.

Det er muligens like mange veier til urnene som det er urner, teoretisk sett, men det viser seg at det samme ikke kan sies om rusmiddelavhengighet. Som Bård Standal og Inga Marte Torkhildsen skrev i forrige uke, og slik flere, meg selv inkludert, har påpekt i lang tid, viser stadig flere vitenskapelige funn at svært mange voksne som ender med rusmiddelavhengighet har en mistenkelig lik vei inn. Og den veien går oftere enn ikke via et oppvekstmiljø fylt med barndomstraumer som spenner fra vold i hjemmet, rus i familien, til rene seksuelle overgrep. Slenger du genetikk, milliarder av bittesmå opplevelser mellom fødsel til den skjebnesvangre dagen der den “avgjørende” dosen av et stoff ble injisert, sniffet, røyket eller drukket, begynner vi å nærme oss Harris’ for mange skremmende syn på viljens illusjon med stormskritt.

Tør man å utvide tenkeboksen enda et hakk eller to kan man fylle den med både terrorisme, pedofili, massedrap og korrupsjon også. Så vidt meg bekjent har enda ingen dyr blitt dømt for noen av disse handlingene til dags dato (om man ser bort i fra et historisk-juridisk blaff av et absurd vakuum i fordums Europa der man gjennomførte zoologiske retterganger, sannsynligvis som del av en datidens menneskers hunger etter underholdning på torget), og med en dyptpløyende erkjennelse i vår kollektive bevissthet om at fri vilje faktisk er en illusjon som Harris argumenterer for, finnes det ingen prinsipiell grunn for at vi i et rettslig utopi skal befatte oss med slike prosesser i nært forestående fremtid.

Jeg har dog ingen illusjoner om at vi har kommet så langt i vår humanistiske transcendens enda. Og jeg har, på tross av å ha lett med lys og lykter, ikke enda funnet et parti som går inn for å avskaffe strafferett slik vi kjenner den i denne typen saker blant partiene som det er mulig å stemme på. Men la oss allikevel begynne i én ende. Og den enden heter offerløs kriminalitet:

Det finnes ikke ett eneste godt argument - ser man bort i fra ambulerende og i verste fall korrupte motiver (som de Richard Nixons rådgiver John Erichman innrømmet for Harper's Magazine i 1994: “Krigen mot narkotika var et skalkeskjul for å slå ned på svarte og Vietnamkrig-motstandere ”) - for å holde fast på dagens rusmiddelpolitikk, der målet er å straffe, bøtelegge og fengsle “forbrytere” som begår offerløs kriminalitet. Hvilket vil si å fylle sin egen kropp med såkalt “illegale rusgifter”.

Denne praksisen må stoppe, og den må stoppe nå. Ingen er dypest sett - gitt at fri vilje er en illusjon - hverken ansvarlige for sine “dårlige” handlinger, like lite som det ikke finnes grunnlag for å idolisere verdensmestre for sine bragder. Betyr det at vi skal slutte å beskytte samfunnet fra farlige tigre eller morderiske psykopater? Nei, men ikke fordi vi hater dem eller fordi de fortjener å kjenne på den samme lidelsen de har påført andre som følge av en uendelig rekke tilfeldigheter de selv ikke har hatt kontroll over fra dagen de ble født.

Like lite som vi skal slutte å dele ut gullmedaljer og lønnsøkninger til dem som har gjort seg “fortjent” til det, til tross for at det er en kosmisk storm av tilfeldigheter som har satt dem i disse fordelaktige posisjonene, og ikke deres iboende og egenstyrte sterke vilje. For hverken vinnerne eller taperne, hverken skurkene eller heltene, hverken de onde eller de gode har valgt omstendighetene som ledet opp til deres bragder og ugjerninger av egen fri vilje.

Det beste argumentet for et sosialdemokratisk sikkerhetsnett, er nettopp dette av filosofisk art, et system som jevner ut flaksen og uflaksen man ufrivillig har trukket i livets lotteri. Men selv om det er lang vei til dette perfekte samfunn, sett i lys av disse erkjennelsene; der ingen straffes, der ingen fordømmes og der ingen hates - veid mot den lave prisen å betale i form av at gullmedaljer veier noen gram mindre - så er det på tide å benytte Stortingsvalget 2017 til å ta et lite skritt i riktig retning, og bestemme oss en gang for alle at offerløs kriminalitet ei lenger blir straffes hverken ut ifra et moralsk, filosofisk eller pragmatisk perspektiv.

Så får vi kjempe de andre kampene mot hat, fordømmelse og skam overfor mer kontroversielle tapere i livets lotteri ved neste korsvei.

Men hva med Hitler da, lurer mange når denne diskusjonen bringes til torgs. Var ikke han ond nok til å straffes for straffens skyld? Tragikomsik nok har det i kjølvannet av den kontroversielle boken “Blitzed - Drugs in Nazi Germany” av Hermann Ohler dukket opp en debatt i Tyskland hvor forfatteren med flere insinuerer at Hitler ikke visste hva han gjorde fordi han svevde i en konstant tåke av datidens amfetamin- og opiod-praparater.

Kritikerne mener det er en forferdelig tanke å skulle forsvare Hitlers gjerninger ved å insinuere at han ikke var den egentlige “forfatteren av sine egne gjerninger”, hvilket selvsagt er en naturlig refleks gitt omfanget av hans grusomme handlinger. Men man kan samtidig snu det på hodet og spørre seg: Om man allerede på begynnelsen av forrige århundre levde i en erkjennelse om at ingen er de sanne forfatterne av sine egne gjerninger, være seg rusmiddelbruk eller folkemord, så kunne man kanskje stoppet Hitler på et tidligere tidspunkt, da man forsto at de milliardene med omstendigheter som ledet opp til at han ble den onde diktatoren han endte opp med å bli, istedenfor, som den nevnte tiger, uten forargelse, harme eller hat, ble beskyttet mot seg selv. Og enda viktigere: samfunnet mot han.

Med den viten vi har i dag, om menneskets mekanismer og mangel på fri vilje, kunne verdenshistorien kanskje sett ganske annerledes ut, om den var tilgjengelig på starten av 1900-tallet.

La oss derfor starte 2000-tallet ved å sette disse ideene i praksis og begynne med de aller svakeste som ikke en gang greier å la være å styre sin egen rusmiddelbruk på en adekvat måte. Hvem vet, kanskje vi klarer å skape en human verden uten blodtørstige diktatorer, og heller en verden med medfølelse for dem som trekker svarteper i livets lotteri.

La oss starte med å avskaffe fordømmelsen av rusmiddelavhengige og ta det et skritt derfra. Jeg har troa, selv om jeg dypest sett mangler viljen!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook