BÆREKRAFT:  Ban Ki-moon taler på FN-møtet i Addis Abab, hvor organisasjonen la frem bærekraftsmål for utviklling.  Foto: Tony Karumba / AFP / NTB Scanpix
BÆREKRAFT: Ban Ki-moon taler på FN-møtet i Addis Abab, hvor organisasjonen la frem bærekraftsmål for utviklling. Foto: Tony Karumba / AFP / NTB ScanpixVis mer

Om vi spør norske ungdomer hva de forbinder med Afrika, vil nok flere svare sult og Ebola enn teknologisk og økonomisk vekst

Fire prinsipper for fremtidens norske utviklingssamarbeid.

Meninger

I kjølvannet av FNs nye bærekraftsmål må vi se verden og utviklingssamarbeid med nye øyne. Vi må slutte å tro at Norge både kan definere problemene og utforme løsningene for milliarder av mennesker.

1. Gjensidige partnerskap, ikke paternalisme

Jakten på resultater i norsk bistand roper stadig etter mer måling og resultatstyring. Implisitt i diskursen ligger en ovenfra-ned holdning om at «vi» skal utvikle «dem». Men vi får ikke en effektiv, bærekraftig utviklingspolitikk før vi kaster denne forestillingen på historiens skraphaug hvor den hører hjemme.

Snart vedtar FN 17 nye mål for bærekraftig utvikling som skal være førende frem mot år 2030. Målene gjelder for og i alle land. Vi har nå en kjærkommen mulighet til å fremme nye utviklingspolitiske verdier basert på gjensidige partnerskap og samarbeid over landegrenser for å løse felles utviklingsmål. Da må vi begrense vår trang til å tilby løsninger for verdens fattige, og heller spørre hva de ønsker av assistanse - og hva de kan gjøre for oss.

2. Slutt med stakkarsliggjøringen

Om vi spør norske tiendeklassinger hva de forbinder med Afrika, vil nok flere svare sult og Ebola enn teknologisk kvantesprang og økonomisk vekst, selv om det siste er mer regelen enn unntaket. Ikke rart, etter mange års elendighetsbeskrivelser av kontinentet og bilder av sultende afrikanske barn med et kontonummer for pengegaver. Om disse bildene blir stående som virkelighetsbeskrivelser, vil de også kunne bli selvoppfyllende profetier. For hvem vil legge ferien til Tanzania eller investere i Etiopia når «Afrika har Ebola»?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kina er i ferd med å bli verdens største økonomi, men samtidig lever 18 % av befolkningen på under 2 dollar pr dag. I USA finner vi også enorme forskjeller mellom fattige og rike, uten av vi snakker om at landet må utvikles med vår hjelp. Hvorfor klarer vi ikke å få frem de samme nyansene når vi diskuterer land i Afrika, Asia og Latin-Amerika som i Europa og Nord-Amerika?

3. Se egeninteresse i utviklingssamarbeidet

Elendighetsbeskrivelsene er delvis et produkt av at vi ser bistand og utviklingspolitikk som en kvote for god samvittighet snarere enn en investering. Men reelt samarbeid betyr at partene bistår hverandre i å realisere sine egeninteresser og oppnå felles gevinster. I Norge har vi i altfor liten grad sett på bistand som en investering vi kan berike oss selv på. Med dette mener vi ikke økonomisk utnytting av verdens fattige, men å se verdien av kompetanse fra og om land i det globale sør. Reelt samarbeid med aktører i sør innebærer reell kompetanseoverføring fra sør til nord. Kompetanse Norge har stadig større behov for. Utvikling er ikke noe vi skal skape i Afrika, Asia og Latin-Amerika, men noe vi skaper sammen verden over.

4. Bredere engasjement og eierskap

Heldigvis er det tegn til endring. Kunnskapsdepartementets varslede strategi for utdanningssamarbeid med BRIKS-landene og Regjeringens nye stortingsmelding om næringsutvikling i utviklingssamarbeidet er gode eksempler. Slike tiltak bygger på erkjennelsen av en verden i endring og at Norge må tilpasse seg skiftende globale maktforhold. Sammen med FNs nye bærekraftsmål er de et godt utgangspunkt for å bygge et bredere engasjement og eierskap til utviklingspolitikken - et som strekker seg utover den tradisjonelle «bistandsbransjen».

Vi er avhengige av å lære av hverandre for å skape en bærekraftig fremtid sammen. Etter årevis med gjensidig internasjonal utveksling vet vi i Fredskorpset at dette er mulig, og at disse fire prinsippene er veien å gå.