Om ytringsfrihet og fundamentalisme

I DAGBLADET

9. juli har Høyres to representanter i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, Martin Engeset og André Dahl en kommentar til mitt inserat i Dagbladet 2. juli. Engeset og Dahls hovedpoeng er at regjeringens forslag til ny grunnlovsparagraf om ytringsfriheten gir et bedre vern enn den gamle paragraf fra 1814. Jeg hadde skrevet at dette var høyst tvilsomt når man vurderer paragrafen sammen med rettspraksis. På noen felt styrkes vernet, på andre felt begrenses det i forhold til dagens praksis.

Engeset og Dahl er bare opptatt av sammenligningen mellom den gamle grunnlovsparagraf og regjeringens forslag. Helt fra 1814 har det vært enighet om at den gamle paragraf er dårlig. Det skal ikke så meget til for å lage en som er bedre. Nå kunne det vært mer fruktbart å diskutere regjeringens forslag i forhold til Ytringsfrihetskommisjonens. Det var det jeg gjorde. Det interessante spørsmål er jo: Hvorfor går Engeset og Dahl inn for regjeringens forslag og ikke for kommisjonens forslag? Det får vi ikke høre noe om. Nå har Engeset i et intervju i Dagbladet 7. juli sagt at «lovendringsforslaget ville sett annerledes ut om Høyre satt i regjering alene».

SIDEN ALTERNATIVENE

i denne omgang er regjeringens eller kommisjonens forslag, må det være rimelig å tolke dette som at Høyre prinsipalt ville gått inn for kommisjonens forslag som det beste av de to. Det betyr altså at det i Stortinget idag i det minste må være meget nær 2/3 dels flertall for kommisjonens forslag! Allikevel er det tegn som tyder på at regjeringens forslag kan bli vedtatt ved subsidiær stemmegivning. Er vi tjent med det?

At man i noen grad må drive hestehandel eller inngå kompromisser i politikken vil de fleste være enig i. Men at Grunnloven skal trekkes inn i en hestehandel på basis av tilfeldige konstellasjoner idag, eller at resultatet skal bli et kompromiss, er uheldig. Situasjonen er ikke så prekær at det er nødvendig. Vi har idag en rettspraksis som vi kan leve med til situasjonen er slik at Stortinget er fri til å bestemme hva det virkelig ønsker å bestemme - som grunnlovsgiver.

JEG ER KLAR

over at jeg nå gir Andreas Skartveit vann på hans mølle ved at jeg atter en gang tillater meg det formastelige å ta «stortingsflertallet i skule». (Jf. Skartveit: «Francis Sejersted som fundamentalist» i Dagbladet 15.7.). Jeg vil kalle det å diskutere konstitusjonelle prinsipper. Det ville være ille om man ikke skulle kunne kritisere stortingsflertallet. Det er jo nettopp det vi har ytringsfriheten for. - Men det mener kanskje ikke Skartveit? Poenget var at mens Ytringsfrihetskommisjonen foreslo en (relativt) presis paragraf som begrenset Stortingets handlefrihet, har regjeringen vært mer opptatt av å beskytte Stortingets handlefrihet ved å foreslå en vag paragraf. Selv om regjeringen idag skulle ønske en omfattende ytringsfrihet, åpner den altså for en begrensning imorgen. Men poenget med en grunnlov er jo at den i langt høyere grad enn vanlig lov skal gi garantier for morgendagen. I et fritt samfunn må det være grenser for statens makt som for all annen makt.

DET ER DETTE

Skartveit ikke ser. Hans tillit til staten synes å være like grenseløs som hans mistillit til pressen.

Skartveit har falt for den tabloide fremstilling av Ytringsfrihetskommisjonen og meg selv som verserte en tid (som er reflektert inn i regjeringens melding), og som gikk ut på at kommisjonen var naiv, og at den ville slippe alt løs - derav fundamentalisme-påstanden. Samtidig gjentar han for n'te gang sin opphisselse over presseofrene og sin beskyldning om at kommisjonen (og jeg) ikke tar hensyn til dem.

Så lenge redaksjonene fortsetter å ta inn Skartveits repetisjoner får jeg repetere at Skartveit tar feil. Kommisjonen har drøftet den utilfredsstillende situasjon når det gjelder presseofrene og foreslått at pressen bruker samme avsløringsstrategi på seg selv som de bruker på andre mektige som begår overgrep. Når det gjelder «å slippe alt løs» har kommisjonen f.eks. ment at man bør beholde samme paragraf og rettspraksis som idag med hensyn til rasistiske ytringer. Den har foreslått noen forandringer, men ingen alminnelig liberalisering, i forhold til pornografi. Ærekrenkelser er forslått regulert som idag etter praksis fra menneskerettighetsdomstolen, osv. osv. Der er avveininger av konflikterende hensyn hele veien. - Ytringsfrihetsfundamentalisme? - neppe. Da er Skartveits enøydhet mer fundamentalistisk.

TIL SLUTT BARE

dette: Skartveit påstår at mediene er alene om å bli tilkjent ansvarsfrihet ved profesjonelle feil hvis de har vært i god tro. Han har forsøkt å innkassere et billig poeng ved ikke å nevne det meget viktige aktsomhetskravet. Her tar han feil igjen. Det er menneskelig å feile, og grunnreglen er heldigvis - subjektivt ansvar, det vil si at man går fri hvis det ikke kan påvises forsett eller uaktsomhet. Det gjelder alle profesjoner - leger, ingeniører og andre.