Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Omatt og omatt

Om Prins Thomas, Lindstrøm, Chemical Brothers, repetisjon ... og evigheten.

Lindstrøm og Prins Thomas, avbildet et par år og noen unger før de remikset Chemical Brothers. Foto: Morten Holm / SCANPIX .
Lindstrøm og Prins Thomas, avbildet et par år og noen unger før de remikset Chemical Brothers. Foto: Morten Holm / SCANPIX . Vis mer

Det var høsten 2010 den strengt tatt kom ut, men for meg var den lyden av sommeren 2011. En nesten ett år gammel remiks av nordmennene Lindstrøm & Prins Thomas. Av noe så presumptivt døllt som andresingelen fra sjettealbumet til nittitallsfenomenet The Chemical Brothers. Altså, i sin opprinnelige form var «Swoon» den svakest selgende singelen i britenes karriere frem til da, ifølge internettet.

Men remiksen er like fullt en perle av en poplåt. En sånn der enkel, konsis tregreps (strengt tatt er det kanskje fire grep?) poplåt strippet ned til ingenting. Som ikke varer et sekund lenger enn det høyst nødvendige. Bare at det høyst nødvendige i dette tilfellet er ni og et halvt minutt. Som en kontrast mot lengden på teksten, kan du si:

«Just remember to fall in love. There's nothing else.» 

Ja, det er alt! «There's nothing else.» Bortsett fra litt ordløs nynning fra en ansiktsløs kvinnelig sessionvokalist. Så hvor kom egentlig denne fascinasjonen fra, det rene opphenget jeg fikk på låta? Tja, det har litt med personlige grunner/sommeren 2011 å gjøre, som vanlig når det kommer til popmusikk. En annen grunn til at jeg er ganske likegyldig til Chemical Brothers original, men fortsatt blir varm inn til hjerteroten hver gang jeg hører remiksen, er nettopp at Prinsen og Lindstrøm tør å la det være alt, og å la det være alt så lenge det trengs. Dessuten har remiksen tross sin nesten punkete innstilling til musiseringen, en langt mer elegant instrumentering (sjekk Omnichord-partiet sju og et halvt minutt inni der!). Men den viktigste grunnen er allikevel noe annet.

Repetisjon. Et sentralt virkemiddel i nær sagt all musikk, med unntak for nokså esoteriske former for moderne kunstmusikk som bevisst unngår det — noe de må jobbe hardt for, så tett knyttet er repetisjon som virkemiddel til selve musikkens vesen. Men det denne remixen fremstår som et ganske slående og effektivt eksempel på, er hvordan bruken av repetisjon i moderne dansemusikk etterhvert også påvirker hvordan vi oppfatter teksten — og hvordan dyktige musikere kan utnytte dette. 

Alt begynner selvsagt med disco i denne sammenhengen. Der en repetitiv rytmikk etterhvert ble paret effektivt med minimalistisk messende frigjøringsbudskap til føtter, hjerter og kjønnsorgan. Tenk Donna Summers og Giorgio Moroders «I Feel Love» -eller for viderekommende, på den nostalgiske klangen i de nedstrippede versene til kanadiske Gino Soccio. For ikke å snakke om hvordan de frekke ordspillene til geniet Arthur Russell fikk en ny dobbelbunn hver gang de ble repetert:

«Is it all over my face? You got me love dancing.» 

Russell produserte låten «Is It All Over My Face» sammen med DJen Steve D'aquisto. Og hentet uten tvil inspirasjon fra hvordan DJer på nattklubbene de frekventerte fysisk strakk ut strategiske partier på sangene ved hjelp av to kopier av samme plate kjørt inn og ut av hverandre. Slik kunne klimakset vare så lenge man ville. Som oftest det rytmiske, men innimellom også vokale og tekstmessige klimaks.  En teknikk som ble rendyrket i housens spede start av DJer som Chicagos Ron Hardy, som tok spolebånd til hjelp for å lage sine såkalte edits. Slik kunne den løsrevne strofen «It's not over» bli til både protesterende klagesang og triumferende oppfordring -nesten en selvstendig sang i seg selv, mot slutten av Hardys edit av First Choices «Let No Man Put Asunder».

Men nesten var ikke nok. Snart gjorde nyvinninger innen samplingsteknologi det overflødig med rent fysisk klipping og liming. Og man kunne rendyrke slike ideer nærmest på gutterommet. Som førte til låter som Moodymanns «I Can't Kick This Feeling When It Hits» (1996). Hvor to løsrevne tekstlinjer fra en Chic-klassiker fikk helt nytt innhold (mens Moodymann fikk en hilsen tilbake på Todd Terjes kryssrefererende edit av Chic-originalen ti år seinere). Med de samme enkle virkemidlene erobret en generasjon smarte franskmenn en hel dansemusikkverden litt senere på nittitallet. Den franske bølgen av såkalt filterhouse hadde en produksjon og estetikk som etterhvert gjorde slike en gang radikale grep spisbare selv for toppen av poplistene. 

 

Og innen sommeren 2011 fremstod slike grep nesten nostalgiske. Nostalgi kan såklart være tiltalende i seg selv. Men «Swoon» i sin remiksede form viser først og fremst hvordan hver repetisjon av enkle, men ladede linjer kan mane frem nye følelser for hver repetisjon. Og husk: repetisjon i form av en loop er også en sirkel som biter seg selv i enden. Og dermed i seg selv en smak av det uendelige, det evige og det magiske. Kan du egentlig be om noe MER fra musikk enn det?