Ombud uten tillit

BARNEOMBUDET: Det reises alvorlige spørsmål ved utnevnelsen av nytt Barneombud. Men saken er enkel. Ordningen med at departementet utnevner sin egen kritiker utelukker muligheten for å bytte ombud midtveis. Dermed er ombudet som institusjon uten tillit. Barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen har i NRKs Redaksjon En den 12.02.08 begrunnet utnevnelsen med at det kreves at ombudet selv må ha juridisk kompetanse for å dekke hele bredden av ombudets mandat. Dette til tross for at det allerede er fire jurister ansatt ved ombudets kontor. Med dette underkjenner hun alle de tidligere ombudene og sin egen utlysning av stillingen, hvor dette kravet ikke er nevnt.

Men egentlig er det ikke hvordan Ramin-Osmundsen begrunner å ikke forlenge Reidar Hjermanns åremål som er problemet. Ei heller er det spørsmålet om hvor nære bånd hun har hatt til Ida Hjort Kraby. Det er selve ordningen med at et departement utnevner sin egen potensielle kritiker som er problemet. Da det nye Likestillings og diskrimineringsombudet ble etablert, hadde jeg den tvilsomme glede å bli innkalt til intervju på en avdelingslederstilling der; tvilsom på grunn av måten intervjuet ble gjennom ført på. Det fant sted på et kontor i Barne- og likestillingsdepartementet. Vel gjennom departementets sikkerhetskontroll hvor jeg ble hentet av et det påtroppende ombud, fikk jeg på nevnte kontor møte en medarbeider fra departementet som skulle være til stede under intervjuet. Trodde jeg. Men det viste det seg at det var departementets mann som stilte alle spørsmålene, herunder om jeg mente at ombudet skulle kunne kritisere statsråden eller ikke. Det nye ombudet satt som passiv tilskuer til det hele, med unntak av et par spørsmål som hun skjøt inn her og der. Jeg kan bekjenne at jeg hadde svært liten lyst på å jobbe under henne da den relativt knappe tiden som var satt av til intervjuet var gått.

Dette bare for å illustrere hva problemet består i. Båndene mellom departementet og disse ombudene er så tette at uansett hvordan statsråden måtte begrunne et skifte av ombud etter første åremålsperiode kan det reises spørsmål om de egentlige årsakene. Selv om Ida Hjort Kraby nå skulle komme med kritikk av den sittende regjerings barnepolitikk, eller av statsråden direkte, garanterer ikke det reell uavhengighet til departementet. Det vil ikke være noe problem for en statsråd og et ombud som er gjensidig avhengig av hverandre og ellers snakker godt sammen å bli enige om å være litt uenige i media en gang i blant på en måte som ikke får konsekvenser for noen av dem.

Realiteten i saken er at Ida Hjort Kraby aldri kan få berettiget tillit som Barneombud. Dette vil også slå tilbake på tilliten til Manuela Ramin-Osmundsen som statsråd. Slik vil det være selv om ingen av dem skulle ha gjort noe galt. Det er selve ordningen med utnevning av ombud som automatisk skaper mistillit til ombudet. Et annet, men mindre tydelig utslag av ordningen er nemlig at vi heller ikke kan ha tillit til at et sittende ombud får fornyet sitt åremål på grunn av sine kvalifikasjoner. Grunnen kan like gjerne være at statsråden ikke vil risikere å bli kritisert for å fjerne et kritisk ombud, selv om de mener det er gode saklige grunner til å gjøre et skifte. Utnevningen av Ida Hjort Kraby har dermed bare tydeliggjort et problem som har ligget der så lenge Barneombudet har eksistert som institusjon.

Den eneste holdbare utgangen på den aktuelle saken må bli at Ida Hjort Kraby trekker seg fra stilling, og at Hjermann får sin andre periode, uavhengig av hvordan man vurderer hans kvalifikasjoner. I løpet av denne perioden må utnevning av ombud legges til Stortinget, slik at man reelt kan vurdere søkernes kompetanse også ved halvgått løp. Først da kan tilliten til Barneombudet som institusjon gjenopprettes.