DÅRLIG HÅNDTERING: Universitetet i Stavanger må skjerpe rutinene, skriver Amanda Schei. Foto: Universitetet i Stavanger, skjermbilde fra UiS nettsider
DÅRLIG HÅNDTERING: Universitetet i Stavanger må skjerpe rutinene, skriver Amanda Schei. Foto: Universitetet i Stavanger, skjermbilde fra UiS nettsiderVis mer

Seksuell trakassering:

«Omdømme» kan ikke være viktigere enn seksuell trakassering

Universitetet i Stavanger fremstår som dårlig forberedt på hvordan de skal håndtere situasjoner hvor ansatte misbruker sin autoritet.

Kommentar

Nils Rune Langeland-saken har mange aspekter. Noen handler om saken selv: Er dette en privatsak eller en personalsak? Er det greit å publisere skjermdumper fra private samtaler? Er det greit at aviser skriver om saken uten å ha full informasjon?

Andre om rammene rundt: Studentenes tilsynelatende dårlige rettsvern. Forskning.no avslørte onsdag Universitetet i Stavangers rutiner for håndtering av seksuell trakassering av studenter. Der kunne vi blant annet lese at: «Når studenter ved Universitetet i Stavanger forsøker å finne ut hva de skal gjøre etter at de har blitt utsatt for trakassering eller mobbing, ber universitetet dem tenke seg om både to og tre ganger før de går til media».

Det er veldig spesielt. Det virker som om universitetets omdømme er blitt førsteprioritet ved noen utdanningsinstitusjoner, og ikke studentenes ve og vel. Slik kan det ikke være. Omdømme er ikke viktigere enn å avdekke trakassering, forskningsjuks, mobbing, eller andre alvorlige saker.

UiS handlinger i kjølvannet av avsløringen er det også god grunn til å kritisere. Universitetet avviser at saken vil bli håndtert i løpet av sommeren. Men hvorfor må kvinnene det er snakk om vente til etter sommeren før UiS tar tak i saken? Det skurrer. Særlig når UiS selv skriver at omdømme er viktig for dem. Langeland-saken er en alvorlig trakasserings-sak, begått av en maktperson ved universitetet. Hvis UiS var opptatt av omdømme, er det ikke nettopp en rask og proff respons på slike saker de bør stille opp med?

Men selv om den labre håndteringen provoserer, overrasker den ikke. Det er varierende praksis for hvordan man kan melde fra om dårlige forhold. Noen steder er det ulike regler for ansatte og studenter.

Universitetet i Oslo (UiO) kan her trekkes fram som et godt eksempel. De var det første norske universitetet som fikk et eget studentombud, og har også et «Si-fra-system», som tvinger ledelsen til å følge opp saker. Slike ordninger trenger vi. Det finnes eksempler på at det har fått konsekvenser for studenter å varsle om kritikkverdige forhold. Vi kan ikke ha det slik at studenter lar være å si i fra i frykt for å stryke, får dårlige karakterer, eller ikke få en stipendiatstilling.

Studenter er heller ikke omfattet av arbeidsmiljøloven, selv om de utgjør den største gruppen av mennesker på norske universiteter og høgskoler. Det gir de vitenskapelig ansatte stor makt, for eksempel ved eksamenssensur. Tirsdag kunne vi lese hos NRK om Universitetet i Bergen (UiB)-student Stian Sævig, som hevder han ble utsatt for «trynefaktor» da han strøk på bacheloroppgaven. Sævig hadde gjennom semester følt seg mislikt av en faglærer, og hadde en dårlig følelse av at nettopp han skulle være sensor. Han fikk F, men da han klaget gikk han opp til B.

Et annet, ganske banalt eksempel er at sensuren ofte kommer svært seint. I følge Universitet- og høyskoleloven er det ikke lov å offentliggjøre sensur mer enn tre uker etter leveringsfrist, hvis det ikke finnes gode grunner for dette. Men universitetene bryter konsekvent loven, fordi det ikke får noen konsekvenser.

På noen studier er det obligatorisk å gå gjennom mange uker med praksis. Selv har jeg hørt historier om studenter som har strøket i praksisen på grunn av en ubetydelig feil, fordi sensor ikke likte dem. For en student fantes det ingen mulighet til å få omgjort karakteren, bare til å annullere den, noe som betydde at han måtte ta hele året på nytt.

En undersøkelse utført av Sentio på vegne av Universitas og Norsk studentorganisasjon (NSO) viser at én av åtte studenter har opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet fra en medstudent eller en ansatt ved lærestedet deres. Bedrifter er pålagt å beskytte sine ansatte gjennom Arbeidsmiljøloven. Når studentene ikke er omfattet av arbeidsmiljøloven blir det utydelig hva universitetet eller høyskolen skal gjøre med dette. Det er tydelig et behov for gode systemer for klaging og rapportering. I dag har ikke studenter noe reelt vern i saker som for dem får store konsekvenser.

Det er vanskelig å fastslå om Langeland-saken er en universitetssak eller bare en privatsak. Riktignok sendte ikke Langeland «liker du rimming?»-meldingene til studenter ved hans eget universitet, men han er professor og en autoritetsperson, og de han sendte meldingene til var studenter. Det kan også tenkes at det er flere tilfeller vi ikke vet om.

Uansett om Universitetet i Stavanger liker det eller ei, er Langeland en representant for deres institusjon. Derfor burde de ta slik uprofesjonell oppførsel på høyeste alvor – og vurdere om dette skal få konsekvenser.

Langeland-saken viser at tida er moden for en gjennomgang av lovverket. En god start er studentombud på alle institusjoner. En naturlig oppfølging vil være å inkludere studenter i arbeidsmiljøloven.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook