Anmeldelse: Taylor Swift - «Reputation»

Omdømmekrise for Taylor Swift?

Slår tilbake på sin ny plate.

ALBUM: Lite er overlatt til tilfeldighetene når en av verdens mestselgende artister skal gi ut plate - hemmeligholdet har vært formidabelt. Foreløpig er den heller ikke tilgjengelig på streamingplattformer som Spotify og Tidal, selv om tjenestene har vært brukt med hell for å bygge hype i forkant.

Førstesingelen «Look What You Made Me Do» pulveriserte en del rekorder da den ble sluppet. Blant annet er den nå innehaver av bestenotering for førstedagsavspillinger både på YouTube og Spotify. Plata er også etter sigende forhåndsbestilt i rekordmange eksemplarer. Bransjens popularitetsbarometer får stadig nye pekere. Man kan i alle fall konstatere at «Reputation» ikke er en plate som kommer til å skli forbi i stillhet.

Drøyt tre år har gått siden den kommersielle storsleggen «1989». Ettertiden har hun brukt til å vanne beefen med Katy Perry og Kanye West: «I don't like your little games, Don't like your tilted stage / The role you made me play / Of the foo l, no, I don't like you», synger hun i Britney Spears-pastisjen «Look What You Made Me Do». Hei Kanye! I tillegg har hun irritert en drøss med verdensborgere ved å være vag med tanke på Trump og politisk ståsted. Omdømmet hennes har med andre ord fått seg et par skudd for baugen de siste årene.

Det har åpenbart ikke tatt knekken på hennes artistiske ambisjon, som tradisjonen tro påkaller begeistring og lett irritasjon. Det første først, hun har for lengst bevist at hun har en helt unik evne til å skrive hjerneklister-låter som kun trenger et par - tre spinn før de kommer tilbake og hjemsøker deg igjen og igjen. Det spiller egentlig liten rolle hva innpakningen sier, det er de klebrige refrengene og den rene-ord-for-pengene-tilnærmingen som bærer henne frem.

Musikalsk fortsetter hun nemlig å ta store jafs i retning det kontemporære pop-feltet. Det er veldig lite som minner om den sukkersøte country-popen som preget den nå drøyt ti år gamle debuten.

«...Ready For It?» er saktegående og lummer med knurrende synther og en halvt rappende Taylor Swift over tunge beats. Det tar selvsagt ikke mer enn 50 sekunder før det kommer et refreng som får skylaget til å slå sprekker. «Gorgeous» er boblende og tilforlatelig sjekke-pop slik bare hun kan legge den opp: «There's nothing I hate more than what I can't have / Guess I'll just stumble on home to my cats Alone, unless you wanna come along, oh».

«Dancing With Our Hands Tied» er svulmende - og til henne å være - minimalistisk og sober elektropop som gir plata luft og et kjærkomment avbrekk fra alle de verbale ørefikene hun slenger om seg i tide og utide.

«Reputation» er i sum et album som forener bransjekynisme, naive publikumsfrierier og et åpenbart hitmaker-talent på et ganske så uslåelig vis. Med det kommer også en viss materialtretthet når gjenbruken og relasjonsproblematikken begynner å gå på tomgang.

Omdømmeproblematikk eller ei, Swift lever på knirk i SoMe-maskineriet og TMZ-pirrende feider. Hun kommer garantert til å skape overskrifter og selge i bøtter og spann i overskuelig fremtid.