Omfangsrik diktsamling

Innfall og referanser i ulike språkleier.

Oktober BOK: «Å paradis» heter Mona Høvrings nye diktsamling. Boka er delt inn i fire avdelinger, noe som for eksempel korresponderer med oldtidens tanke om paradisets fire lystgårder. Første og siste del består av titteldikt, andre avdeling er en diktsuite i dialog med Ovids «Heltinnebrev», mens tredje bolk utelukkende består av fotografier.

Hage

Det som kjennetegner fotografiene er at de er vekselvis klare og diffuse, vekselvis i fokus og ute av fokus. Motivene er hentet fra naturen eller fra hagen; man ser gress, man ser planter og vekster, man skimter sommerfugler.

Hagen er et velkjent symbol på paradiset. Hagen blir da også flittig brukt som motiv i Mona Høvrings nye diktsamling; opptil flere dikt definerer hagen som dets scene, gjerne allerede i diktets tittel.

Likevel preges samlingen sjelden av en paradisisk eller idyllisk stemning. Høvring skriver snarere fram en kontrer tilstand, mellom passivitet og samvær, mellom erindring, sorg og lyst.

Diktenes motsetninger underbygges også rent språklig, for eksempel ved bruken av antiteser («mørkere dager, lysere netter») og ved at de konkrete bildene abstraheres og blandes med mytiske, surrealistiske og besjelede momenter. I diktet «Ei forstørra tåre» kan Historien plutselig tale og fortelle om havet, mens diktsuiten «Heltinnebreva» er en språklig modernisering av et mytisk stoff.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Muntlighet

Høvring skriver på bokmål, men med nynorske enkeltord innfletta, som i setningen «Dette er gata jeg budde i». Det tilfører diktene en muntlighet, men det uttrykker også en språkholdning som vegrer seg mot et ensartet språk. Snarere oppstår det i Å paradis en poetisk sfære hvor jeg gjerne lar meg overraske over de ulike språkleiene.

Første dikt i boka, «Måtte du aldri», har for eksempel innledningsvis en bibelsk klang: «Det var etter syndfloden, jeg gikk og ventet på et brev.» Siden får diktet en aforistisk karakter («Å gråte er å ikke forlate det som var, å gråte er å oppsøke»), for så å beskrive en konkret situasjon («Jeg la de små dyra i lake og leita etter brød») og ende i den poetiske, men underlige setningen: «og gjennom ukorrigerte, muligens seksuelle tegn snakket jeg, jordvendt og snedig, om regn.»

Regn kan her lydlig vise tilbake til seksuelle tegn, men assosiativt også til syndfloden, gråten og laken. Motsetningene i de ulike språkleiene blir dermed på den siden sammensatt, på den andre siden korresponderer de med motsetningene som også finnes i fotografiene; det klare og det diffuse kan overføres til det konkrete og det abstrakte i diktene.

Motsetningsfylt

Kanskje er motsetningsfylt også et plausibelt ord i forhold til diktenes referanser til kjønn og identitet, kvinnelighet og kroppslighet. Kvinneskikkelsene i «Å paradis» trer fram i ulike roller og med ulike identiteter, som jente, som mor, som datter, som ensom og sårbar, men også som dynamisk, som reflekterende og som skrivende.

Et dikt som «Jente betatt av blomster» lager for eksempel en analogi mellom blomsterplanting og skriving: «Hun var muligens desorientert, hun skaffet seg en velbrukt spade, planta peoner og sanka grøderike utsagn. Hun fant ut at setninga hadde en moral, og gjennom denne moralen blei setninga relativ; som stengel eller stilk, som alle slags ekvivalenter.»

Omfangsrik

Diktene i «Å paradis» oppstår i møtet mellom samtid og fortid. Henvisningene spenner fra Ovids «Heltinnebrev» til samtidskunstnere, men også direkte mot samfunnet («det føres en krig et sted», «jeg skriver ikke for de stappmette»). Samtidig viser diktene til seg selv, til sin egen prosess som dikt kanskje?

Avslutningsdiktet i boka er eksempelvis en nesten identisk, men omskrevet, versjon av et av diktene i Høvring debutbok «IIK! Ein dialog». Hva sier det? Kanskje at forfatteren skriver om det samme, men på en litt annen måte? Etter min mening er i alle fall «Å paradis», med sine innfall, referanser og ulike språkleier, Mona Høvrings mest omfangsrike diktsamling så langt.