Terningkast fire: «Alien: Covenant» åpner som en god faksimile av Ridley Scotts opprinnelige «Alien» fra 1979, men utvikler seg raskt til en oppfølger til den forhatte «Prometheus» og en hyllest til den britiske grøssertradisjonen. Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «Alien: Covenant»

Omfavner grøssersjangeren på en måte få filmer i serien har gjort siden «Alien» i 1979

«Alien: Covenant» er verken redningen eller undergangen for «Alien»-franchisen. 

FILM: I møte med Ridley Scotts tredje «Alien»-film, kan man spørre hvorvidt det i det hele tatt er mulig å innfri publikums høye og ekstremt spesifikke forventninger. Vi lever i en epoke av filmhistorien da de største globale aktørene har investert tungt i et nostalgimarked som tilbyr en evigvarende parade av dyre og aggressivt markedsførte – men til syvende og sist fundamentalt utilfredsstillende – faksimiler av skjellsettende filmopplevelser fra barndommen og ungdomsårene. Og spørsmålet er om Hollywood har noen gode grunner til å frigjøre publikum fra denne syklusen av forventning og skuffelse.

Alien: Covenant

4 1 6

Science fiction, grøsser

Regi:

Ridley Scott

Skuespillere:

Katherine Waterson, Michael Fassbender, Danny McBride, Billy Crudup m.fl.

Premieredato:

19. mai 2017

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

Alien: Covenant

«Doktor Moreaus planet.»
Se alle anmeldelser

Hyllest
Nå skal det sies at «Alien: Covenant» ikke vil provosere fans på samme som «Prometheus». Dette skyldes både at «Prometheus» ga en indikasjon om hva som er rimelig å forvente av Scotts videre befatning med «Alien»-franchisen og at «Covenant» inneholder mange enkeltelementer som det er veldig lett å like. Dette gjelder ikke minst rollebesetningen, som under ledelse av Katherine Waterson, Michael Fassbender og Danny McBride gir oss følelsen av å se på en gruppe virkelige mennesker snarere enn de skjematiske mosaikkene av arketyper som kjennetegner så mange moderne blockbustere.

Filmen omfavner også grøssersjangeren på en måte få filmer i serien har gjort siden «Alien» i 1979, men der Scotts opprinnelige film tok utgangspunkt i 70-tallets amerikanske slasherfilmer, er «Covenant» en hyllest til britisk skrekkfiksjon fra H.G. Wells og M.R. James til «Hammer Horror»-filmene fra 50-, 60- og 70-tallet. Dette gir filmens andre halvdel et oppstyltet preg som står i tydelig kontrast til den naturalistiske dynamikken som preger innledningen.

Balanse
Der «Prometheus» illustrerer nostalgiindustriens mørke krefter på ypperlig vis – idet Scotts forsøk på å lage en slags lys og agorafobisk anti-«Alien» gradvis overmannes av kravet om å gi publikum en ny versjon av det gamle marerittet de holder så kjært – er «Covenant» en mer balansert affære. Likevel er det tydelig at det også denne gangen er historien om androiden David og hans filosofiske kvaler som interesserer Scott mest, og på et tematisk nivå filmen er langt mer interessant som en oppfølger til «Prometheus» enn som en prequel til «Alien».

Problemet er bare at den halvhjertede CGI-assisterte faksimilen av estetikken fra filmen som startet det hele er betydelig mer fascinerende enn de stilistiske elementene som springer ut fra Scotts nye fortelling om androider og farskomplekser. Med andre ord er filmen mest underholdende og filmatisk imponerende i de partiene hvor Scott gjentar seg selv.

Kompromiss
Og her er vi ved den store selvmotsigelsen som definerer denne typen blockbusterfranchiser – nemlig at kreativiteten og forakten for konvensjoner som gjorde de opprinnelige filmene til klassikere blir videreført som estetiske tvangstrøyer. Det står rett og slett for mye penger på spill til at studioene vil la selv sine mest betrodde regissører få fritt spillerom til å lage de filmene de vil lage.

Dermed blir resultatet enda en ganske bra videreføring av et folkekjært filmunivers, som gir publikum tilstrekkelig av det de vil ha til at de blir med videre, men som aldri makter å skjule det faktum at den dypest sett er et kompromiss mellom Ridley Scotts kunstneriske visjoner og 20th Century Fox’ økonomiske ambisjoner.