LEVEDYKTIG PÅ SIKT? Hugo Chavez, her med visepresident Elias Jaua, innfører en planøkonomi som trolig kan fungere i lang tid ved hjelp av oljepenger. De fattige har det antagelig langt bedre i en slik «Kuwait møter gamle Øst-Europa»-økonomi enn under de dårlig fungerende markedene til den tidligere korrupte eliten, mener kronikkforfatteren. Foto: AFP/Scanpix
LEVEDYKTIG PÅ SIKT? Hugo Chavez, her med visepresident Elias Jaua, innfører en planøkonomi som trolig kan fungere i lang tid ved hjelp av oljepenger. De fattige har det antagelig langt bedre i en slik «Kuwait møter gamle Øst-Europa»-økonomi enn under de dårlig fungerende markedene til den tidligere korrupte eliten, mener kronikkforfatteren. Foto: AFP/ScanpixVis mer

Omfordelingens dilemma

VENEZUELA: Polariseringen i landet har gjort det sosialdemokratiske mellomstandpunktet irrelevant. Privat sektor rømmer landet og planøkonomien knaker i sammenføyningene.

|||
LATIN-AMERIKA er ulikhetens kontinent. Den store gåten var tidligere hvorfor det store fattige flertallet ikke tok makten og overførte formuen fra den fåtallige eliten til seg selv. I dag regjerer endelig fattigfolks representanter over mesteparten av kontinentet, men bare president Hugo Chavéz i Venezuela viser reell vilje til radikal omfordeling. Han har tilsynelatende stor suksess, antall fattige har gått drastisk ned.

Planøkonomi som virkemiddel medfører imidlertid lavere effektivitet og mindre økonomisk frihet for individet. Allerede nå knirker økonomien og den langsiktige utviklingen i landet er dermed truet.

CHAVEZ' SOSIALISTISKE prosjekt drives av oljepenger. Regjeringen sprøyter inn dollar for å finansiere sosiale tiltak og tjenester til de fattige. Ved å veksle om til lokal valuta i sentralbanken øker pengemengden. En slik etterspørselsdrevet vekst på over 10 prosent per år er i utgangspunktet en god ide så lenge det er ledig kapasitet i økonomien. Problemet i Venezuela er imidlertid at privat sektor ikke følger opp med investeringer, og produksjonen er dermed konstant, eller fallende. Når «mer penger jager den samme varen», stiger prisene.

I resten av regionen har en tilsvarende naturressursdrevet vekst medført en eksplosjon i private investeringer innen nær sagt alle sektorer. Venezuelanske kapitaleierne frykter på sin side nasjonalisering og arbeiderovertagelser av bedriftene. Sparepengene havner derfor på utenlandske bankkonto til tross for at det er gode fortjenestemarginer på realinvesteringer. Uten investeringer, heller ingen nye og mer produktive jobber som kan gi de fattige en reell lønnsvekst.

FRYKT ER KJERNEN i omfordelingens dilemma. Sosialdemokratiet har aldri utfordret kapitaleierne direkte, men heller omfordelt gjennom vekst. Når eliten ikke føler at de mister noe i absolutt forstand, aksepterer de lettere at en forholdsvis større del av veksten tilfaller de fattige. Den «rosa» fløyen i Latin-Amerika med Brasils president Lula i spissen har gjort alt de kan for ikke å skremme markedene, og den resulterende veksten har ført store befolkningsgrupper over fattigdomsgrensen.

Når private «feiger ut» slik de gjør i Venezuela, må Chavez ty til direkte statlige intervensjoner for at landet ikke skal ende opp som en ren importøkonomi. Inflasjonen, som potensielt også kan underminere støtten også blant fattige, blir forsøkt stanset ved lønns- og prisstopp. Pengeflukten stanses ved å rasjonere valutakjøp når kursen holdes kunstig lavt. Produksjonen opprettholdes og økes ved at staten tar over bedriftene som private ikke lenger finner regningssvarende å drive på grunn av økt kostnadsnivå og det som oppleves som statlig innblanding, blant annet restriksjoner på valuta for å kjøpe innsatsfaktorer. Disse virkemidlene er godt kjente i det sosialdemokratiske Norge — uten at noen vil finne på å se dette som statlige overgrep eller brudd på menneskerettigheter.

OPPOSISJONEN I VENEZUELA betviler ikke at flertallet støtter Chavéz i valg, men anerkjenner likevel ikke at et parlamentarisk flertall har rett til inngripen i markedsøkonomien. Den ene grunnen er rent praktisk: Statlige institusjoner mangler både evne og legitimitet til å styre effektivt. Venezuela er blant de 10 prosent verste landene i verden når det gjelder styringsindikatorer og korrupsjon. Det er nærliggende å tro at Chavez kjøper seg støtte ved å gi billig valuta til sitt eget maktapparat, eller for å stilne kritiske røster.

Den andre grunnen er rent ideologisk: Det er karakteristisk for økonomiske eliter i regionen å anse at individet har rett til å gjøre som det vil uten å båndlegges av flertallet.

Kontrasten er stor til Norge, der de fleste i teorien anerkjenner at et parlamentarisk flertall har nesten ubegrenset makt til å beslaglegge og omfordele personlige verdiskapning. Den norske stat har grepet substansielt inn i folks liv, men likevel har vi ikke vært i nærheten av en ren sosialistisk planøkonomi. Private bedrifter og store kapitaleiere har fått operere noenlunde normalt gjennom å inngå et kompromiss med arbeiderklassen og den sosialdemokratiske staten om høy beskatning og beskyttede arbeidsvilkår for de ansatte.

I det polariserte Latin-Amerika blir staten ofte ansett som en overgriper, og udemokratiske virkemidler i kampen mot styresmakten derfor legitimt. Tidligere synder hindrer ingen fra å kunne være politisk aktive seinere. Chavez, som med våpen i hånd ledet kuppet mot den demokratiske regjeringen i 1992, er kroneksemplet på politisk gjenoppstandelse.

DER FATTIGE I VENEZUELA før måtte kjempe for makten med våpen, kan de nå gjennomføre den sosialistiske revolusjon ved hjelp av stemmeseddelen. Ideene er de samme, og opposisjonen ser nå at Chavéz blomstrende retorikk mot markedskreftene omsettes i praksis. Bedrifter overtaes med tvang av staten eller når den makroøkonomiske politikken har medført privat konkurs. Det er uansett byråkratene som overtar makten over økonomien. Tilsvarende historiske erfaringer i Latin-Amerika, også i tilfeller med venstreorienterte militærdiktaturer, har stort sett gitt lav effektivitet og resulterende økonomisk kaos.

Den Bolivarianske revolusjonen kan imidlertid gjøre bruk av store oljeinntekter. En fullverdig planøkonomi er derfor levedyktig også på lang sikt. Staten kan enten drive eller la arbeiderne overta alle bedrifter, finansiere eventuelle underskudd over statsbudsjettet, selv stå for realinvesteringene, kjøpe nest beste teknologi fra andre ikke-vestlige land, og så videre. Til tross for en forventet lav effektivitet vil forbruksnivået kunne opprettholdes gjennom oljesmurt import. Paradokset er at de fattige trolig har det langt bedre i en slik «Kuwait møter gamle Øst-Europa»-økonomi enn under de dårlig fungerende markedene til den tidligere korrupte eliten.

CHAVEZ' SOSIALISTISKE prosjekt kan dermed overleve valg etter valg, fordi polariseringen har gjort det sosialdemokratiske mellomstandpunktet irrelevant. En «temmet» privatkapitalisme med omfordeling gjennom skattlegging og et garantert arbeidsliv ville trolig gitt høyere vekst og dermed også et bedre liv for de fattige på sikt. Men når nå også den utdannede eliten forlater landet, i frykt for både sosialismen og den eksplosjonsartede ustraffede kriminaliteten, blir Chavez-tilhengerne relativt flere og regimet sitter enda tryggere.