GJENDIKTET FOR SCENEN: Det er sider ved «Skjønnheten og udyret» som vanskelig lar seg oversette på en scene, men den fine, famlende kjemien mellom Udyret (Hans Marius Hoff Mittet) og skjønnheten Belle (Mari Lerberg Fossum) gjør den lykkelige slutten genuint gledelig. Foto: Gisle Bjørneby / Christiania Teater.
GJENDIKTET FOR SCENEN: Det er sider ved «Skjønnheten og udyret» som vanskelig lar seg oversette på en scene, men den fine, famlende kjemien mellom Udyret (Hans Marius Hoff Mittet) og skjønnheten Belle (Mari Lerberg Fossum) gjør den lykkelige slutten genuint gledelig. Foto: Gisle Bjørneby / Christiania Teater.Vis mer

Ømheten og utstyret

«Skjønnheten og udyret» har utmerkede råvarer, men strever med overgangen til scenen.

MUSICAL: Egentlig er det snakk om et tungt tilfelle av Stockholm-syndromet. En jente blir tatt til fange på et slott av et nifst beist, men ender opp med å se at han egentlig er snill, forelske seg i ham, løse ham fra trolldommen og gjøre ham til menneske igjen.

Men som eventyr kan det være inntagende, særlig da det ble fortalt av Disney, i «Skjønnheten og udyret» fra 1991. Det er musikalversjonen av denne som nå har funnet veien til scenen. Det smekter og sjarmerer, selv om overgangen fra tegnefilm ikke er sømløs. Tråkletrådene synes.

Uttrykksfullt udyr
Gledelig er det likevel at Alan Menkens skamløst innsmigrende melodier er så godt ivaretatt. Orkesteret skaper et fyldig lydbilde og det synges godt, særlig i de nydelige flerstemte partiene. Regissør Jostein Kirkeby Garstad er en erfaren koreograf, og har instruert skuespillerne i å spille med store, uttrykksfulle bevegelser.

Særlig er det til hjelp for Hans Marius Hoff Mittet som Udyret, som med kropp og stemme blir en tydelig, uvøren personlighet selv om han er iført en stiv udyrsmaske. Scenen som presenterer bokormen Belle (Mari Lerberg Fossum) og landsbyen som ser på henne som en raring, er også medrivende og oppfinnsomt koreografert, der landsbyen dannes av små dukkehus som blir rekvisitter i dansen. Tunge gullrammer, som fylles med forskjellig innhold ettersom hvor vi er, er effektfull scenografi.

Strukket ut
Men det er ikke bare-bare å gjøre en leken tegnefilm, der alt er mulig, til teater, der alt ikke er det. Scenen der danserne skal være kopper og kar, som lager et herskapsmåltid for Belle til tonene av «Vær vår gjest», blir mest skyfling med tinnfolie og kaving med laken.

Og det er vanskelig rent teaterteknisk å få voksne mennesker til å overbevise som lysestaker, gulvur og tekanner, selv om Inger Teien, Lars Jacobsen og Kristoffer Olsen skaper varme, morsomme sceneskikkelser. En halvannen times film bør dessuten ikke bli til en to og en halv time lang forestilling.

Fortellingen og musikken er likevel utmerkede råvarer, og det spilles med en oppriktighet som skaper en like genuin glede over den lykkelige slutten. Selv om det vel egentlig er noe litt usunt over hele romansen.