Omkampen i Spania

Alle spanske velgere står foran et skrekkelig vanskelig valg, hvor utfallet nok vil skuffe de fleste. Sånn kan det bli med folkestyre, skriver Einar Hagvaag.

Meninger

Spania går til nyvalg søndag, etter seks måneders politisk lammelse som fulgte valget 20. desember, men velgernes politiske adferd har ikke endret seg mye, ifølge meningsmålingene. Det kan igjen bli særdeles vanskelig å danne regjering. Alt er likevel ikke helt som før. Styrkeforholdet på venstresida er i svak endring.

Valget før jul var et politisk jordskjelv som rystet det parlamentariske regimet av to store partier, det konservative Folkepartiet (PP) og Sosialistpartiet (PSOE), som har vekslet på å ha regjeringsmakt fra demokratiet ble gjeninnført. Inn kom de to «opprørspartiene», det liberale mellompartiet Ciudadanos (C) og venstrepartiet Podemos, med styrke nok til å avgjøre det parlamentariske flertallet. Sittende statsminister Mariano Rajoy og PP vant valget ved å få flest seter i Deputertkongressen, men langtfra noe flertall, og ingen andre av de store partiene ville samarbeide med det korrupsjonsherjede partiet. Rajoy avslo kongens oppdrag om å forsøke å danne regjering, fordi han visste han ville tape.

Pedro Sánchez, lederen i PSOE, fikk til en avtale med Albert Rivera, lederen i C. For å få flertall måtte han også ha med seg Podemos. Men kravene fra deres leder, Pablo Iglesias, var så harde at Sánchez ikke kunne godta dem. Dessuten kunne ikke Podemos og C forlikes. Sánchez forsøkte likevel å bli innsatt, men han fikk ikke de nødvendige stemmene i Deputertkongressen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Strategien fra Podemos med å tvinge fram nyvalg har som mål å gå forbi PSOE og bli størst på venstresida. Da vil Iglesias kreve posten som statsminister i et regjeringssamarbeid med PSOE - og kanskje C. Det var en farlig strategi, fordi Podemos av mange fikk skylda for å ikke avsette Rajoy, og partiet falt på meningsmålingene. Men så inngikk Iglesias et valgsamarbeid med Forente Venstre (IU), restene av det eurokommunistiske partiet, og deres populære leder, Alberto Garzón. Dette er imidlertid et brudd med den tidligere linja fra Podemos om å avvise «alle de gamle partiene».

Unidos Podemos, som de kaller seg, oversatt «Sammen Kan Vi», har vind i seilene. De ligger an til å få 26 prosent av stemmene, ifølge siste måling fra Metroscopia for avisa El País. De kan øke fra de 71, som de fikk hver for seg, til 93 seter i Deputertkongressen. Da går de forbi PSOE, leder venstresida og er nest størst blant de folkevalgte. Før jul fikk de faktisk litt flere stemmer enn sosialistene, men færre folkevalgte.

Igjen ligger de konservative an til å bli størst, med 29 prosent av stemmene, omtrent som før jul, men PP går tilbake fra 123 til 114 deputerte. Rajoy kan ikke bli statsminister så lenge ingen av de andre partiene vil samarbeide, og det vil de ikke så lenge han er partileder.

I valgkampen har ytterfløyene, Rajoy og Iglesias, valgt å angripe hverandre og å overse PSOE og C. Dette er det bare Podemos som har tjent på.

Sánchez og PSOE ligger an til 20,5 prosent av stemmene, litt mindre enn før jul, men de mister 8 og får 82 seter. Partiet er da i virkelig knipe. I valgkampen kan ikke PSOE støtte noen regjering som ikke ledes av Sánchez. De kjemper for «endringsregjering» med Podemos og Ciudadanos. Utad avviser de meningsmålingene og kjemper for å få sine tidligere velgere opp fra sofaen. Å være «lillebror» i regjering sammen med Podemos står som en vond drøm; de kan ende som greske PASOK som ble overkjørt av Syriza. Enda verre ville det være å tillate Rajoy og PP, som største parti, å regjere ved å avstå fra å stemme i Deputertkongressen. Da ville partiet ligge dødt i årevis, tenker lederne.

Ytterst vanskelig er dette fordi Unidos Podemos og PSOE sammen får 175 av de 350 setene i Deputertkongressen, dersom denne målinga slår til, de mangler bare ett sete på reint flertall. Da trenger de ikke støtte fra noe annet stort parti, etpar stemmer finner de alltids hos småpartiene. Men sosialistene vil ha med seg C, for å balansere Podemos og kunne sitte i midten. Fordelen for Sánchez er at ingen kan danne regjering uten støtte fra PSOE, bakdelen, om vi så må si, lukter imidlertid vondt. Slutten for Sánchez som partileder er nær. Og den eneste landsdelen hvor sosialistene alltid står imot, er Andalucía, hvor regjeringssjefen der, Susana Díaz, står klar som ny partileder.

Liberale Rivera har gjort det godt i valgkampen og går litt fram. Men han kan tape en folkevalgt og vil ikke igjen sitte på vippen.

Pablo Iglesias har tatt på seg slips, strategen Iñigo Errejón har malt partiet «sosialdemokratisk» og, som et bilde på dette, har Podemos utgitt sitt politiske program etter forbilde av IKEA-katalogen. De er klare. Men om de får regjeringsmakt, vil de få kjenne den utøvende maktas sure svie.