SANGLERKE: Corey Taylor er mest kjent som maskert frontfigur i metalstorbandet Slipknot. I Stone Sour viser han en mykere side av seg selv, Foto: EPA/HERBERT P. OCZERET
SANGLERKE: Corey Taylor er mest kjent som maskert frontfigur i metalstorbandet Slipknot. I Stone Sour viser han en mykere side av seg selv, Foto: EPA/HERBERT P. OCZERETVis mer

Ømme toner fra Slipknot-helter

Emosjonell slagside.

ALBUM: Corey Taylor og Jim Roots er nok best kjent som maskerte metalhelter i Iowa-kollektivet Slipknot, men de siste årene har også ungdomsforetaket Stone Sour fått en større og større tilhengerskare.

Selv om platene i stor grad har vært ujevne, har gjengen bevist at de innimellom har mye velartikulert moderne hardrock på hjertet. Musikalsk er Stone Sour en slags fusjon mellom 90-tallets kommers-Metallica og grungens siste krampetrekninger- tunge riff og mye patos.

På forrige plate «Come What (Ever) May» var det de ansiktsløse balladene som trøblet med godviljen. I denne runden er det de sødmefylte øyeblikkene som trekker det lengste strået.

«Say You'll Haunt Me» er døsig og tidløs radiorock, mens «Imperfect» og «Threadbare» blottlegger noen av Taylors fineste vokallinjer så langt.

Problemet er at det er alt for mange bleke utgaver av dem midtveis, slik at «Audio Secrecy» rammes av emosjonell slagside. ALBUM: Corey Taylor og Jim Roots er nok best kjent som maskerte metalhelter i Iowa-kollektivet Slipknot. Men de siste årene har også ungdomsforetaket Stone Sour vokst kraftig. Selv om platene i stor grad har vært ujevne, har gjengen bevist at de innimellom har mye velartikulert hardrock på hjertet. Musikalsk er Stone Sour en slags fusjon mellom 90-tallets kommers-Metallica og grungens siste krampetrekninger. I praksis tunge riff omkranset av store refreng og mye patosladet sang. På forrige plate «Come What (Ever) May» var det de ansiktsløse balladene som trøblet med godviljen. I denne runden er det de sødmefylte øyeblikkene som trekker det lengste strået. «Miracles» er døsig og tidløs radiorock, mens «Imperfect» blottlegger noen av Taylors fineste vokallinjer så langt. Problemet er at det er alt for mange bleke utgaver av dem midtveis, slik at albumet rammes av kraftig slagside.

Ømme toner fra Slipknot-helter