STOR ROMAN: Marlene van Niekerk har skrevet en 700 siders allegori over apartheids framvekst og fall. Foto: Press Forlag.
STOR ROMAN: Marlene van Niekerk har skrevet en 700 siders allegori over apartheids framvekst og fall. Foto: Press Forlag.Vis mer

Omskaper apartheid-historien til et kammerspill

Marlene van Niekerks «Agaat» er en fortjent lesersuksess.

ANMELDELSE: I en grundig og detaljrik beskrivelse av det intrikate maktforholdet mellom to tilsynelatende helt ulike kvinneskikkelser, har den sørafrikanske forfatteren Marlene van Niekerk skapt en 700 siders allegori over apartheids framvekst og fall.

Vi skriver 1996, to år etter apartheidregimets fall. På gården Grootmoedersdrift ligger den 70 år gamle Milla de Wet ALS-syk og lam i sin seng og venter på livets slutt. Med øynene kan hun ennå så vidt kommunisere med Agaat, den svarte tjenestekvinnen som hjelper den hjelpeløse.

Flerstemt
Langsomt i dette dødens venterom rulles en familiehistorie opp i et finstemt og flerstemt språklig stilregister som glir sømløst over flere tidsplan; dette er en historie om et forspilt liv og et feilslått politisk prosjekt.

Millas minner går tilbake til desember 1947 da hun som myndig og driftig arving til farmen Grootmoedersdrift blir gift med den kjekke, velutdannede og vittige Jak. Men ekteskapet blir som et apartheidregime i miniatyr:

«Han var en flott mann med blankt, svart hår, men hans hjerte var kaldt. Han snakket med høy røst om alt og ingenting, hånden var grusom og hodet fullt av lettsindighet.»

(...) Mannen var grunnen til at hun var så ulykkelig. Men det var en annen stor grunn også. Kan du gjette hva det var?
Var hun stygg som juling?
Nei, hun var vakker nok.
Var hun fattig?
Nei hun var rik.

(...) Hvorfor var hun så ulykkelig?
Hun var barnløs, kvinnen, og hun kunne ikke bli gravid, og hun hadde vært gift i syv år. Det var derfor hun var så ulykkelig.»
Ingen feelgood
Da går Milla til gårdsarbeidernes hytter og finner lille Agaat, mishandlet, forsømt og forstøtt, født i 1948, det året apartheid innføres. Askepott skrubbes og vaskes. Hun blir ikke hvit, men hun blir ren og huden brun — og hun blir den barnløse Millas adoptivdatter. Dette plottet kunne resultert i en dårlig feel-good-fortelling. Men Marlene van Niekerk, som ofte sammenliknes med størrelser som André Brink og J.M. Coetzee, er aldri i nærheten av sukkerlaken.

Hun har alltid en sarkasme på lager, som da den utmattede Agaat har sovnet i senga og Milla kjenner et lindrende trykk, en deilig tygde mot føttene som av en katt:

Omskaper apartheid-historien til et kammerspill

«Nå har vi sovnet begge to. Nå har jeg tatt henne på fersken.»

Nye konstellasjoner
Forfatteren vet å vri fortellingen på en måte som som skaper ny innsikt, nye konstellasjoner. Da Milla etter 12 lange år endelig får sønnen Jakkie, må hun bittert innse at gutten knytter seg sterkest til Agaat, som nå forvises fra rollen som adoptivbarn til barnepike.

Men budskapet i boken er at sakte, sakte forskyves maktforholdet mellom gammelt og nytt, herskerinne og tjenerinne, hvit og svart. Til slutt er det Agaat, symbolet på kampen mot raseskillet, som seirer.