OFFENTLIG OMSKJÆRING: Helse- og omsorgsminister Anne Grete Strøm-Erichsen foreslår å lovfeste at rituell omskjæring av guttebarn skal være et offentlig ansvar ved at inngrepet skal bekostes og gjennomføres på norske sykehus. Foto: Erling Hægeland
OFFENTLIG OMSKJÆRING: Helse- og omsorgsminister Anne Grete Strøm-Erichsen foreslår å lovfeste at rituell omskjæring av guttebarn skal være et offentlig ansvar ved at inngrepet skal bekostes og gjennomføres på norske sykehus. Foto: Erling HægelandVis mer

Omskjæring i lovens gråsone

Omskjæring av guttebarn bør ikke være en virksomhet staten institusjonaliserer og betaler.

Et notat om omskjæring av gutter er ute på høring. Forslaget går ut på å lovfeste at rituell omskjæring av guttebarn skal være et offentlig ansvar ved at inngrepet skal bekostes og gjennomføres på norske sykehus. Argumenter som religionsfrihet og at det har en lang tradisjon rettferdiggjør ikke det å fjerne en frisk del av en annens kropp.

Begrepet kjønnslemlestelse brukes gjerne når inngrepet utføres på jenter, mens en ofte snakker om omskjæring av gutter. Likhetene mellom praksisene er likevel slående. Det er en vanlig oppfatning at omskjæring av gutter er mindre omfattende. Det stemmer ikke alltid. Visse former for kjønnslemlestelse av jenter kan faktisk være mindre inngripende enn omskjæring av gutter.

Verdens Helseorganisasjon opererer med fire typer kjønnslemlestelse av jenter. Samtlige er brudd på norsk lov og kan medføre straffereaksjoner. Type 4, som blant annet inkluderer prikking i klitoris og strekking av omkringliggende vev, vil i mange tilfeller kunne være et mindre inngrep enn tradisjonell omskjæring av gutter. Norske myndigheter har etablert straffelover, laget handlingsplaner, kjørt informasjonskampanjer, iverksatt kunnskapshevingstiltak etc. for å motarbeide tradisjonen som praktiseres overfor jenter.

Det har dermed oppstått en kjønnsdiskriminerende praksis, hvor en forholder seg til gutter og jenters kjønnsorganer på ulikt vis, og med ulike moralske og juridiske standarder. Overfor jentene har myndighetene satset på kriminalisering og dialog for å sette en stopper for tradisjonen. Når det gjelder små gutter, går de inn for en helt annen linje, nemlig en overtakelse og institusjonalisering av praksisen innenfor det offentlige helsesystem gjennom medikalisering.

Både i Somalia, Kenya, Gambia og Etiopia, for å nevne noen land, har en ikke greid å bli kvitt kjønnslemlestelse av jenter. Det skyldes blant annet medikaliseringen. For å minske de negative konsekvenser av inngrepet, er det blitt mer vanlig i storbyene i Afrika at kjønnslemlestelse utføres på sykehusene av profesjonelt helsepersonell, med bedøvelse og under mer betryggende hygieniske forhold. Begrunnelsene er at inngrepet skal gjøres forsvarlig og uten unødige lidelser.

I praksis har man erfart at medikalisering kan fremme tradisjonen. I tillegg har man blitt klar over at inngrepene i mange tilfelle er blitt mer omfattende enn tidligere. Dette har sammenheng med at situasjonen er mer oversiktlig blant annet ved at barnet er roligere på grunn av bedøvelse. Da er det enklere å ta mer. Medikalisering kan imidlertid ikke erstatte den mangelen som påføres jentebarnet for resten av livet.

Medikalisering innebærer at den norske offentlige legestand overtar omskjæringspraksisen fra tradisjonelle omskjærere og private aktører. Medikalisering gir omskjæring et profesjonelt stempel, og gjør det vanskeligere å motarbeide tradisjonen. I denne sammenhengen er det viktig å være oppmerksom på at omskjæring av gutter kan gi flere av de samme komplikasjonene som man kjenner til ved kjønnslemlestelse av jenter. Lite omtalt er blant annet problemer knyttet til ereksjon og nedsatt følsomhet.

Det ligger en uklar etisk tenkning bak myndighetenes forsøk på å medikalisere og institusjonalisere omskjæringen. Sant nok kan det redusere smerte. Men et barn burde ha rett til å eie hele seg selv slik det er skapt fra naturens side, enten det er gutt eller jente. Å fjerne deler av et organ fra et barn uten medisinsk begrunnelse, uansett hvor mye som tas, kan forstås som en krenking av barnets grunnleggende menneskerettigheter, selv når foreldre krever det av tradisjonelle årsaker og i beste mening. Barnet er ikke i stand til å gi et informert samtykke til å fjerne en frisk kroppsdel, men må likevel resten av livet leve med konsekvensene.

I høringsnotatet slås det fast at omskjæring av gutter ikke er brudd på menneskerettighetene. Denne konstateringen er tvilsom. Det faktum at foreldre gir samtykke, at tradisjonen er av gammel dato, at tradisjonen er utbredt, at tradisjonen gis en religiøs begrunnelse, er ikke etiske begrunnelser som holder mål når man vurderer dem rent prinsipielt.

Flere jøder og muslimer oppfatter omskjæringen som en nødvendig identitetsmarkering. Ved omskjæring blir et religiøst symbol innskrevet på barnets kropp gjennom fjerning av forhud. Men religionsfrihet handler nettopp om individets frihet til å velge tro ut fra egen overbevisning. Siden barnet ikke kan gi et informert samtykke, vil inngrepet være det motsatte av individuell religionsfrihet. Det blir ikke en religionsfrihet for barnet ved at foreldre samtykker.

Påstanden om at det er nødvendig å omskjære guttebarn er kilde til diskusjoner også i muslimske miljøer. Norske myndigheter bør ikke bruke religionsfrihet som et argument for å institusjonalisere og medikalisere et kirurgisk inngrep på en annen persons kropp, når inngrepet kan ligge i gråsonen av det som er moralsk riktig.

Omskjæring av gutter oppfattes ikke av myndighetene å være forbudt, mens omskjæring av jenter er det. Paragraf 229 i straffeloven rammer «Den, som skader en annen paa Legeme eller Helbred (…)» Departementet legger til grunn at bestemmelsen ikke omfatter omskjæring av gutter. Det må bety at barnet ikke oppfattes som en separat person, som en juridisk «annen», atskilt fra foreldrene, alternativt velger man å se bort fra at det kan være skadelig å fjerne en frisk kroppsdel. Dette er moralske valg som må diskuteres. Omskjæring av gutter kan ligge i lovens gråsone.

Det er mange foreldre som ønsker å videreføre tradisjonen med å omskjære sine barn, hvilket gjør det vanskelig for myndighetene å holde på prinsippene. Problemet ved medikalisering og institusjonalisering er at omskjæring styrkes og legitimeres. En pragmatisk løsning på dilemmaet vil være å videreføre eksisterende praksis hvor det blir opp til foreldrene å bruke private klinikker og betale med egne midler.

Dette handler om prinsipper og grenser for hvilke virksomheter staten bør gå inn i og overta. Omskjæring ligger i grenselandet for hva som er lovlig eller riktig å utsette barn for, og bør derfor ikke være en virksomhet som staten institusjonaliserer og betaler.