Omsnudd Prøysen-debatt

DEN STORE SOMMERDEBATTEN

om Alf Prøysen angår dypest sett personlig identitet og hvordan denne eventuelt gjenspeiles i en litterær tekst. Hvor viktig er det, spør Erik Bye, å fortelle om «dette tullet her»? For Erik Bye har dette med «vår tids forvirring, bortskjemthet og forpøbling av noe hederlig å gjøre» (NRK radio, P2, 18. juli 2004).

Hva om vi gjør et eksperiment og skifter briller? Er det ikke rart at ingen har anklaget Røsbak for at han så lenge, i hele 12 år, har fortiet sentrale opplysninger om Prøysen? Årsaken er selvsagt at «alle» skjønner hvor belastende dette må være, for familien, for ettermælet, for barna! Plutselig kan «humpetitten, humpetatten, humpetitten, teia» få en helt annen betydning. Vil det bety slutten for vår kjære folkeforfatter å pirke borti den ufarliggjorte, nasjonalromantiske Prøysen-myten? Eller vil det gjøre Prøysen mer aktuell dersom vi vet at han som i alle år har trøstet oss i våre uperfekte liv også selv hadde behov for trøst? Hvor viktig er det at en forfatter som Prøysen forblir uplettet, og altså hundre prosent heterofil? Og er det kanskje ikke et dårlig tegn i tida, men snarere uttrykk for mindre undertrykking og fortielse når sannheten om en forfatters seksuelle orientering og identitet kan fortelles åpent? «Du ska få en dag i mårå, som rein og ubrukt står, med blanke ark og farjestifter tel» - Handler det ikke om anger og trøst og vanskelige livsvalg?

DEBATTEN HAR FÅTT

tradisjonelt liberale folk til trekke på skuldrene og hevde at Prøysens «legning» er uinteressant. Debatten har vi hatt før, da Jan Erik Vold fortiet Gunvor Hofmos seksuelle identitet i biografien «Mørkets sangerske». Denne fortielsen tilskrev han selv hensynet til familien, en gjenlevende nevø. I debatten har Vold måttet tåle kritikk for sin unnfallenhet. Hofmo er ikke et nasjonalt ikon som Prøysen, og debatten har derfor ikke engasjert så mange.

Men som litteraturvitere har vi en spesiell forpliktelse til å uttale oss om hvorvidt biografiske opplysninger har noe å si for tolkningen og forståelsen av en litterær tekst. Det finnes ikke noe fasitsvar på det. En forfatters biografi både kan og kan ikke være av betydning for tolkningen av en litterær tekst. Tidligere litteraturforskning overdrev det biografiske, helt ned på detaljnivå. Senere litteraturvitenskap har argumentert for at det å tillegge en tekst en forfatter, kan legge en begrensning på den litterære teksten. Likevel vil mange enes om at litterære tekster er skrevet ut fra en samlet tilegnelse av levd liv/leste tekster. De bygger på erfaring, og det er blant annet dette som gjør dem interessante - som tekster.

GENERELT VIL TEKSTER

skrevet av folk som skjuler noe ha bestemte litterære kjennetegn. Det å forsøke å uttrykke noe som samtidig holdes skult, preger for eksempel kvinneforfattere på 1800-tallet, der tabubelagte følelser som sinne og begjær er lagt til underteksten. Også forfattere i et land i krig skjuler sine viktigste anliggender, som når Tarjei Vesaas metaforiserer det okkuperte Norge under 2. verdenskrig til Huset om kvelden. Teksten blir da som et kodet budskap. Noe formidles til de som er «innenfor» (nordmenn) mens det forblir skjult for de som vil straffe og forby (tyske okkupanter).

Eksemplet lar seg overføre til det å være homoseksuell forfatter i en tid da dette var forbudt ved lov. For eksempel skriver en viss Douglas, for øvrig kjæreste med den mer kjente Oscar Wilde, i et dikt at hans kjærlighet er «a love that dares not speak its name». Det som forties/ikke kan sies, kommer til uttrykk, men da som noe fordreid. Dersom en litteraturviter har blikk for underteksten, vil hun rette oppmerksomheten mot slike kodete beskjeder «hidden in the beauty of the words» (Virginia Woolfs Mrs. Dalloway ). Virginia Woolf var gift med Leonard Woolf. Hun hadde - som alle nå vet - også et lengre forhold til Vita Sackville-West. Så sammensatt er livet. Tekstene er tilsvarende komplekse. Fordi dette er tema i tekstene, må vi som litteraturvitere kunne avkode en kodet skrift.

JEG VET LITE OM

Prøysens seksuelle identitet, og jeg vil ikke gi meg ut på å spekulere over om hans beskrivelse av Teskjekjærringa - som jo er besyndelig og handler om å kunne gjøre seg usynlig - kan ha sammenheng med lyssky erfaringer, erfaringer som krever skjulthet. Jeg sier heller ikke at seksuell orientering er en «nøkkel» til å forstå forfatterskapet. Men også biografiske opplysninger kan være av betydning. Den nye litteraturvitenskapen tillegger konteksten, forfatterens egen samtid, stor betydning. Anvendt på Prøysen-tekstene vil vi se at Alf Prøysen skrev sine tekster på en tid da homo- og biseksualitet begynte å bli en anerkjent - om enn ikke fullt ut akseptert - del av samfunnet. Dette kan ha gitt muligheter til utfoldelse og tilegnelse av noen nye erfaringer, også i form av en bevissthet om begrensninger, skam og fortielse. Det er en posisjon som potensielt innebærer frigjøring, men også straff, i form av stigmatisering og utestengning. Denne dobbeltheten lar seg oversette til et blikk for det som er annerledes, skjevt og skakt. Det gir et «dobbeltblikk», der en identifiserer seg med det avvikende, som er ens eget blikk, samtidig som en ser det heterofilt vellykkede, som er et dominerende blikk i kulturen. Debatten om Prøysen viser hvor vanskelig det er for dem som mangler dobbeltblikket å se de andre.

KANSKJE KAN VI TENKE

på Prøysen som en som har en rik erfaringsbakgrunn og som lot dette komme til uttrykk bl.a. som en stor medfølelse og innlevelse. Det er kanskje ikke tilfeldig at det er akkurat Prøysen som har trøstet oss med at også vi «ska få en dag i mårå». At denne teksten er troverdig og ikke bare en klisjé skyldes trolig at forfatteren selv følte behov for «blanke ark og farjestifter tel», en ny mulighet til å rett opp att «æille feil i frå i går». Prøysen-tekstenes storhet er blant annet at de er overskridende og bearbeider komplekse følelser. Og ærlig talt; ville Prøysen vært så stor som han er, om han hadde ikke hadde hatt sammensatte erfaringer både av litenhet og av eget verd? Det er jo det som er Prøysen!