INTERNASJONAL KAMPANJE: Ungdom i Ljubljana var blant dem som delte ut klemmer til fremmede i januar i år. De som gir av sin tid og sine ressurser til andre er generelt lykkeligere i livet enn de som ikke gjør det, skriver kronikkforfatteren. Foto: Scanpix/Reuters
INTERNASJONAL KAMPANJE: Ungdom i Ljubljana var blant dem som delte ut klemmer til fremmede i januar i år. De som gir av sin tid og sine ressurser til andre er generelt lykkeligere i livet enn de som ikke gjør det, skriver kronikkforfatteren. Foto: Scanpix/ReutersVis mer

Omsorg for den fremmede

MORAL: Hvorfor gir vi blod til ukjente og risikerer livet for å kjempe mot urettferdighet andre er utsatt for?

||| JEG INNRØMMER at det er en uvanlig måte å se verden på, men når jeg leser aviser blir jeg svært ofte slått av omfanget av menneskelig godhet. Den siste gode nyheten kommer fra The Center on Wealth and Philanthropy ved Boston College, som anslår at  amerikanere vil gi omlag 250 milliarder dollar til veldedighet i 2010, opp flere milliarder fra det foregående året.

Mennesker gir blod til fremmede, drar på humanitære oppdrag til land som Haiti og Sudan, og risikerer livet for å kjempe mot urettferdighet andre steder. Og innbyggerne i New York er blitt vant til å lese om t-banehelter; modige enkeltmennesker som hopper ned i skinnegangen for å redde passasjerer som har falt ned, og så sniker seg ubemerket bort, ukomfortable med oppmerksomhet eller anerkjennelse.

SOM PSYKOLOG er jeg fascinert av opphavet til og konsekvensene av slik godhet. Noen av våre moralske tilbøyeligheter og motivasjoner er ofte et produkt av biologisk evolusjon. Dette forklarer hvorfor vi ofte er snille mot vårt eget kjøtt og blod — de som deler våre gener. Det kan også forklare moralsk samhørighet med de vi betrakter som vår egen stamme eller gruppe.

Det er en logisk tilpasning å behandle dem vi er i nær og gjentatt kontakt med vel; vi hjelper dem og de hjelper oss tilbake. Men det finnes ikke darwinistisk gevinst i å ofre våre ressurser til fordel for anonyme fremmede, særlig ikke i land langt borte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FORKLARINGEN PÅ denne utvidede moralen finnes i vår intelligens, forestillingsevne og kultur. En viktig drivkraft er bruken av språk for å fortelle historier. Disse fortellingene kan motivere oss til å betrakte mennesker langt borte som om de var venner og familie.
De gjenkjennelige erfaringene fra de greske tragediene, moderne tv-serier og nyhetsartikler har alle spilt en viktig rolle i å utvide vårt moralske engasjement.

En annen faktor er spredningen av ideologier, både sekulære og religiøse, som oppfordrer oss til å bry oss om fremmede, og overbeviser oss om å utvide vår godhet ut over kretsen av de aller nærmeste.

Til og med den utskjelte kapitalismen kan være med på å gjøre oss snillere. En ny studie publisert i «Science» av 15 ulike befolkninger, fant at de samfunnene som behandler fremmede best er de med markedsøkonomi. Som Robert Wright har understreket: ettersom mennesker blir stadig mer avhenggige av andre, utvider vårt moralske univers seg tilsvarende.

INGEN VIL MENE at vi visker ut skillet mellom våre nærmeste og de fremmede. Jeg kan ikke tenke meg at det noen gang vil skje. Et individ som ikke skiller mellom sitt eget barn og et ukjent barn i et land langt borte — som kjente den samme kjærligheten og forpliktelsen for begge — ville knapt være menneskelig. Men det som har skjedd, er at distinksjonen mellom «oss» og «dem» ikke er så stor som den var tidligere.

Effektene av vår godhet er ikke et nullsumspill. De som mottar vår omsorg får livene sine forbedret, men de som gir omsorgen får også noe tilbake. Det føles godt å være god. Faktisk viste en studie nylig at det oppleves mer tilfredsstillende å bruke penger på andre enn på seg selv. Og det gir ikke bare kortsiktig tilfredsstillelse: de som gir av sin tid og sine ressurser til andre er generelt lykkeligere i livet enn de som ikke gjør det. Paradokset er at det som gjør deg mest lykkelig er å glemme å forsøke å bli det, og heller konsentrere deg om bidra til andres lykke.

LIKEVEL; ALT ER IKKE bare fryd og gammen. Moral er mer enn medfølelse og veldedighet. Som moralske individer er vi også drevet til å søke rettferdighet.

Økonomer har funnet at mennesker er villige til å ofre sine egne ressurser for å straffe juksere og gratispassasjerer, og vil gjøre dette også mot anonyme fremmede de aldri kommer til å se igjen. «Altruistisk straff» kalles fenomenet. Det finnes tilfredsstillelse i dette også. På samme måte som det å gi til noen i nød gir en positiv nevrologisk effekt, gjør det å ta noe fra mennesker som fortjener å bli straffet.
Dette er baksiden av veldedighet. Vi motiveres til å være gode mot andre, men vi motiveres også til å skade de som behandler andre dårlig. Dette kan utløse våre kraftfulle impulser og i ytterste konsekvens resultere i sanksjoner, bombing og krig for å svare på ondskap langt borte. Vi vil at disse dårlige menneskene skal lide.

PROBLEMET ER AT vår moralske magefølelse er dårlig innstilt i forhold til konsekvenser. Veldedige donasjoner til utlandet følger nyhetsmeldingene snarere enn seriøse overveielser av hvor pengene vil komme best til nytte. Og laboratorieforsøk viser at mennesker vil fortsette å straffe andre selv om de vet at det bare gjør vondt verre.

Det er ikke vanskelig å se konsekvensene av dette i virkelighetens verden.

Utvidelsen av den menneskelig moral har vidunderlige konsekvenser for menneskeheten, men det ville vært enda bedre hvis den ble justert av en viss grad av kaldblodig rasjonalitet.

Copyright: Project Syndicate, 2010
Oversatt og tilrettelagt av Dagbladet