Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Omsorg som vare

DEBATTEN OM

privatisering og konkurranseutsetting av offentlige tjenester har vært et viktig politisk stridsspørsmål her i landet de siste åra, og mye tyder på at det også vil være det fram til valget neste høst. Erna Solberg står på mange måter som en fanebærer for dem som vil privatisere og konkurranseutsette tjenester, både gjennom sine mange påpekninger av at kommunene kan bli mer effektive gjennom konkurranseutsetting, og ved programerklæringer av typen «Alt kan konkurranseutsettes eller driftes av private». Motstanderne er først og fremst fagbevegelsen og de partiene som ønsker å framstå som alternativ til den sittende regjering ved neste valg.

I stor grad er dette en ideologisk debatt hvor det ikke finnes noe «riktig» svar. Men partene argumenterer også for at den ene eller andre løsningen faktisk er bedre når det gjelder kostnad og kvalitet. Da kan påstandene testes forskningsmessig, og vi har gjort det for de kommunale hjemmetjenestene, ut fra blant annet at debatten om «bestemor på anbud» har vært en av de politisk mest høylydte. Siden det er forholdsvis lett å beregne kostnader, ble prosjektet konsentrert om å undersøke kvaliteten ved ulike organisasjonsmodeller.

SEKS KOMMUNER

ble valgt ut. To av kommunene hadde konkurranseutsatt tjenestene, to av kommunene var med i det såkalte Modellkommuneforsøket, som var et alternativ til konkurranseutsetting (støttet av fagbevegelsen) og i de to siste kommunene var hjemmetjenesten organisert som en del av det kommunale tjenestetilbudet. Den siste modellen er fortsatt den vanligste i norske kommuner.

Utgangspunktet var å sammenligne de konkurranseutsatte med modellkommunene, fordi disse to modellene representerte motpolene i den ideologisk debatten.Resultatene viste at det var ubetydelig forskjell mellom de to organiseringsmodellene når det gjaldt brukeropplevd kvalitet, mens de to «ordinære» kommunene kom langt bedre ut. Hovedforklaringen på hvorfor de to siste kommunene skilte seg fra de andre var at her fikk brukerne være med å bestemme hva som skulle gjøres i deres eget hjem.

Hovedfunnet i prosjektet er at det foregår en kamp i hjemmetjenesten om omsorgens sjel. Det er en dragkamp mellom en tradisjonell omsorgsforståelse som ser omsorgstjenester som unike i den forstand at de blir til i møte mellom bruker og hjelper, og derfor ikke kan forhåndsdefineres. Mot dette står sterke krefter som fokuserer på kostnadseffektivitet, og som med utgangspunkt i en markedstenkning ser omsorg som en vare som kan forhåndsdefineres og prisfastsettes.

MARKEDSANALOGIEN ER

grunnlaget for dem som ønsker å konkurranseutsette kommunale tjenester. Konkurranseutsettingen forutsetter nettopp en forhåndsdefinering og prisfastsetting av varen det skal konkurreres om å levere. Tilnærmingen forutsetter at alle relevante forhold ved varen kan spesifiseres og konkretiseres på en målbar måte. Men viktige deler av omsorgstjenestenes innhold blir borte ved denne tilnærmingen. Det viktigste er at selve forhåndsdefineringen ødelegger essensen i omsorgsrelasjonen; nemlig at det er brukerens situasjon og ønsker skal være med å bestemme hva som skal gjøres.

Utgangspunktet for å gi omsorg er en sosial relasjon mellom en bruker og en hjelper. Sosiale relasjoner kan ikke på en meningsfylt måte bestemmes på forhånd, god omsorg er nettopp å se «den andre» (omsorgsmottakeren) og gi hjelp ut fra hennes situasjon der og da. Og omsorg må ta hensyn til at individene er forskjellige; det samme baderitualet kan oppleves som et overgrep for noen, og som ukas høydepunkt av andre. Når brukerne opplever at deres ønsker ikke blir tatt hensyn til, føler de det som en krenkelse. Omsorgens doble natur er at den både består av konkrete handlinger (rengjøring, stell mv), samtidig som den er en egenskap ved disse handlingene. Hvis vi bare konsentrerer oss om de praktiske handlingene, som en gjør ved «varemodellen» mister en den mellommenneskelige relasjonen og står igjen med en avhumanisert omsorg. Og brukerne er klare i sin dom; de beskriver på den ene siden ydmykelsene de opplever ved ikke å bli «hørt eller sett» i eget hjem. På den andre siden formidler de fornøyde gleden over å bli tatt hensyn til; «hva skal jeg klage på, jeg blir jo spurt».

MENNESKELIGE HANDLINGER

er av ulik karakter; noen kan framstilles som pragmatiske ved at de har et mål utenfor seg selv, og kan vurderes ut fra dette. «Varemodellen» fanger inn denne type handlinger. Men andre handlinger kan ikke vurderes ut fra en slik mål-middeltenkning; de må istedet vurderes og begrunnes ut fra allmenngyldige normer. I vårt samfunn gir vi omsorg til grupper vi mener det er viktig og nødvendig å gi omsorgstjenester. Enkle kostnadseffektivitets-betraktninger gir liten mening i denne sammenhengen.

Også på andre måter blir markedsmodellen ubrukelig når det gjelder omsorg: For det første styres varemarkedet av tilbud og etterspørsel. Den som ikke etterspør har ikke behov. Når det gjelder omsorg kan det nærmest være motsatt. Dernest har en vare en eier som selger noe til en kjøper. Sosiale relasjoner skapes i møtet. Det er også slik at varer er byttbare, og kjennetegnes av det ikke-spesifikke. Det er derfor vi kan sammenligne pris og kvalitet. Sosiale relasjoner er spesifikke. Vårt prosjekt gjaldt hjemmetjenestene, men konklusjonen om at konkurranseutsetting blir meningsløst på tjenester hvor den sosiale relasjon mellom en hjelper og en mottaker er sentral, må ha relevans også for andre områder, som f.eks. skoleverket.

Fordi konkurranseutsetting ikke kan ta hensyn til omsorgstjenestenes karakter, vil en her med nødvendighet få redusert tjenestenes kvalitet. Men at tjenestene ikke konkurranseutsettes, er ingen garanti for at de møter brukernes behov. Hvis en fokuserer så sterkt på kostnadseffektiviteten at dette også styrer relasjonen mellom bruker og hjelper, kan situasjonen bli den samme som i konkurranseutsatte kommuner. Det er altså hvilken tenkemåte som får styre hjelperelasjonen som er avgjørende, ikke organisasjonsform i seg selv.

SITUASJONEN I KOMMUNENE

i dag er at omsorgstjenestene mange steder er blitt invadert av modeller som totalt ser bort fra tjenestenes egenart. Både ut fra ønsket om å bruke offentlige midler til de formål de var tiltenkt, og ut fra ønsket om å sikre kvalitet i tjenestene, burde det være mange som har interesse av å kjempe for at eksisterende kunnskap og ressurser blir brukt til å sikre at omsorgstjenestene fortsatt dreier seg om å møte hjelpetrengende mennesker. Henstillingen fra de mer enn hundre brukerne som slapp oss inn i sitt liv var nettopp at hjelpeapparatet skulle se dem som det, og ikke som en vare eller pleiekategori.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media