Ellen Hagman har gått i forkle i ett år. Foto: Torbjørn Berg / Dagbladet
Ellen Hagman har gått i forkle i ett år. Foto: Torbjørn Berg / DagbladetVis mer

Omsorgslinje eller arbeidslinje?

Likestilling: Kvinner føder barn og kvinner ammer. Det gir oss menneskelige erfaringer vi kunne brukt til å forandre verden. I stedet institusjonaliserer vi våre barns barndom og reduserer oss selv og hverandre til varer på et marked.

Meninger

Materielle verdier er viktig. Å ha omsorg og ansvar for et barn krever at vi har mat nok, et varmt sted å bo og tilstrekkelig helsehjelp. Sånt som vi tar som en selvfølge i det rike velferdssamfunnet Norge. Men det å få barn, det å få et hjelpeløst lite vesen i armene for første gang, i det ligger det også muligheten for en omveltende erfaring der materielle verdier ut over det nødvendige overskygges av den nærheten og kjærligheten som et nytt lite menneske får fram i oss.

Vi vet jo alle hva vi er i stand til å ofre for ungene våre dersom det virkelig gjelder. Beskyttelsesbehovet vårt et sterkt. Likevel ender de fleste norske foreldre i tidsklemma med nyoppusset kjøkken. Vi sender våre ettåringer i stadig større barnehager mens vi bygger stadig større hus som vi har stadig mindre tid til å være i.

I fjor da jeg tok på meg forkleet for å flagge kvinners ubetalte omsorgsarbeid, ble jeg og andre kvinner som ikke jobber i 100 prosent lønnsjobber beskyldt for å spise av andres matpakke. Dessverre er dette symptomatisk for norsk feministisk debatt der toneangivende feminister lever av å designe matbokser og skjære ut fiskepudding med pepperkakeformer. Så lenge man tjener penger på det, så bidrar man visstnok til velferdsstaten og likestillingsprosjektet. Vi andre derimot ...

For selv med tilløp til diskusjon om sekstimersdag, så er det liten virkelig debatt om arbeidslinja. Arbeidslinja må til for å skape økonomisk vekst. Og markedet som grunnlaget for velferdsstaten blir det i liten grad satt spørsmålstegn ved. Norsk feministisk debatt foregår i altfor stor grad innenfor rammene av det kapitalistiske forbrukersamfunnet. Sånn sett minner debattene om et landsmøte i KrF: Vi kritiserer ikke markedet som sådan, bare dets konsekvenser.

Men om vi tar ungen vår på fanget før vi svarer: Hvor mange av de jobbene som utføres i Norge i dag, har vi strengt tatt bruk for? Stryk ungen din over håret og tenk deg om: Trenger vi egentlig manikyr? Trenger vi alle klesbutikkene med merkevarer som kler oss opp til status? Trenger vi alle snekkerne som hogger opp den gamle parketten for å legge ny? Trenger vi alle de personlige trenerne som tjener penger på våre kroppslige komplekser? Trenger vi alle de glansede magasinene som lurer oss til å tro at vi prioriterer oss selv når vi i virkeligheten dresseres til å bli misfornøyde med livet som det er? Trenger vi alle de ansatte i markedsførings- og reklamebransjen som uthuler språket vårt og får oss til å lengte etter stadig nye ting? Ting vi må jobbe for å tjene penger til å kjøpe. Sofaen som er umoderne om to år. Gi ungen din en klem og kjenn etter!

Feminismen var en gang en protestbevegelse. Den er det til dels enda. Men likevel er det skremmende hvor lite rom det er for å bruke våre kvinnelige erfaringer som omsorgspersoner til å protestere mot et samfunn der det er forventet at vi skal selge våre hoder og hender som varer på et marked. NHO, LO og kvinnebevegelsen marsjerer i takt for kvinners rett og plikt til yrkesdeltakelse.

Dermed blir omsorg redusert til kvalitetstid på sydenferie eller mellom henting og bringing til dyre fritidsaktiviteter. Men kvalitetstid gir bare mening i et samfunn der markedet har gjort tid til penger. I hverdagsspråket er det derimot noe som heter god tid og dårlig tid.

Jeg tror angsten for biologisk determinisme, altså at menns og kvinners kroppslige ulikheter skal tvinge oss inn i bestemte roller, at den fremdeles er så sterk at det er lite rom for å lytte til de erfaringene vi som mødre faktisk besitter. Men da er det viktig å minne om at det å si livmor ikke er synonymt med å si kjøkkenbenk. Eggstokker betyr ikke cupcakes. Det handler derimot om å ta med seg de erfaringene vi som kvinner har, og som mange menn etter hvert også har selv uten livmødre, erfaringer som knytter seg til det å være omsorgsperson.

Men som kvinner har vi kanskje en fordel i dette at det er vi som kan bli gravide, at det er vi som føder og ammer. På denne måten har vi lettere tilgang til en type erfaring som er viktig når vi skal tenke kritisk rundt det samfunnet vi lever i og det samfunnet vi ønsker å skape.

Om det er et uttalt feministisk mål at kvinner skal gjøre karriere, så betyr det at vi sier ja til et konkurransesamfunn som våre barn må tilpasse seg. Men om vi i stedet tenker omsorg som utgangspunkt for hvordan vi vil organisere fellesskapet og det økonomiske systemet, da er jo ikke karriere viktig verken for kvinner eller menn. Da handler det ikke om å komme seg opp og fram eller gjøre sin arbeidskraft til vare på et marked, men isteden om vi har bruk for det vi produserer.

Om vi derfor lar et lite nyfødt barn få vise oss hva vi som mennesker og samfunn virkelig trenger, da er det ingen tvil om at det er veldig mye av det vi gjennom vårt økonomiske system har gjort oss avhengige av, som er ting vi kunne klare oss uten. Faktisk så mye at hele økonomien ville kollapse om vi tok det til etterretning. Det er skremmende.

Like skremmende er det at dette ikke er utgangspunktet for den feministiske debatten. Vi må slutte å innbille oss at arbeidslinja er det sammen som en omsorgslinje.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.