Ømt melodrama fra Ragde

«Ligge i grønne enger» fullfører Anne B. Ragdes trilogi på både overbevisende og overraskende vis, mener Dagbladets anmelder.

BOK: Selv om vi bare skriver tidlig august, kan Anne B. Ragdes tredje bok om familien Neshov trolig utropes til bokhøstens begivenhet allerede: «Ligge i grønne enger» er trykt i et førsteopplag på utrolige 200 000, og vil neppe skuffe mange.

Dickens på Byneset

Det var viktoriatidas britiske forlagsindustri som utviklet konvensjonen om at vektige romanverk helst burde utgis i tre deler. Bøkene om etterkommerne etter Anna på Neshov har da også sitt til felles med 1800-tallets engelske føljetongromaner: Koblinga av humor og patos, det allvitende fortellerperspektivet, de presise miljø- og personskildringene, mangfoldet av historier og figurer som spilles ut mot hverandre, slektskap og familiegåter som en grunnleggende tematikk – samt motsetningen mellom by og land, modernitet og tradisjon, frisinn og forstillelse. I Ragdes romaner er det riktignok den forfalne trønderlåna på Neshovd som får spille rollen som herregård, mens den rotløse Torunn i Oslo er seriens Nicholas Nickleby eller Oliver Twist, som gjenfinner en familie hun ikke ante hun hadde (komplett med en steinrik og eksentrisk onkel og velgjører i storbyen, vindusdekoratøren Erlend i sin loftsleilighet i København) – og får livet sitt forandret av det.

Ny hovedfigur

Som hos Dickens er det heller ikke alltid lykke som følger med slekta. Når årets roman starter har vi akkurat tatt farvel med den egentlige hovedpersonen i de første to bøkene, den forknytte og ikke så lite forbitrede grisebonden Tor Neshov. Han valgte 92 paralgin på fjøset heller enn å konfrontere usikkerheten i livet med datteren. I farens fravær må Torunn drive både grisefjøset og handlingen, og begge deler viser seg noe vanskelig. I de to foregående bøkene har Torunn først og fremst spilt rollen som identifikasjonspunkt for leseren, en normal skikkelse midt i typegalleriet på Neshov (for øvrig en nøkkelrolle: det er vanskelig å se hvordan det finske tv-teaterplottet vi bys i «Berlinerpoplene» kunne ha blitt en effektiv underholdningsroman uten Torunns blikk utenfra). Som hovedperson bærer karakteren hennes ikke helt i denne siste romanen. Til gjengjeld trer andre skikkelser fram: «Ligge i grønne enger» inneholder noen nydelige sekvenser med «farfaren» Tormod, og lar også begravelsesagenten Margido Neshov komme langt tydeligere til uttrykk enn i de to tidligere bøkene.

Øm proff

«Det frydet ham alltid å være vitne til profesjonalitet, uansett hvilken bransje det handlet om», skriver Ragde om Margido et sted. Sånn kjennes det litt for oss som leser også. Riktignok har Anne B. Ragde tatt med seg også melodramaet fra gamle dagers romaner: Det er lett å gjøre narr av tekstens opphoping av skjebnetyngde, tyskertøser (homofile til overmål), odelsrett og fortiede følelser underveis. Men Ragde utviser en fortrolig effektivitet i forhold til materialet sitt som er vanskelig å motstå. I tillegg behandler hun karakterene sine ømt – en ømhet som merkes i plottet, men aller mest i skildringene av moderne norsk hverdags- og arbeidsliv, som har en stofflighet og detaljkraft du finner få andre steder i ny norsk litteratur. En forfatter med en sånn ømhet – samt motet til å skrive en slutt som i romanen her – fortjener i grunnen å selge noen hundre tusen.

Flere bokanmeldelser

AVSLUTTER TRILOGIEN: Anne B. Ragdes siste bind om menneskene på Neshov får godkjent av Dagbladets anmelder. Foto: TOM E. ØSTHUUS
AVSLUTTER TRILOGIEN: Anne B. Ragdes siste bind om menneskene på Neshov får godkjent av Dagbladets anmelder. Foto: TOM E. ØSTHUUS Vis mer