Aktiv dødshjelp er ingen enkel sak. Derfor vil jeg først si at jeg har respekt for dem som er motstandere. Men jeg ber også om at de som er mot, lytter til argumentene som taler for.

Temaet har ligget til debatt i Frp over lang tid, men det var først i år landsmøtet åpnet opp for aktiv dødshjelp under strenge regler. Jeg er stolt over at Frp våget å ta et standpunkt i denne vanskelige saken.

Jeg stemte for aktiv dødshjelp på landsmøtet. Årsaken er at jeg ikke kan se noen prinsipielle forskjeller mellom å stoppe overføring av næring til en døende person for å framskynde dødstidspunktet, enn å gi en ekstra dose morfin for å oppnå det samme. Det er kunstig å kalle det ene for passiv og det andre for aktiv dødshjelp. Mens det ene kalles humant av staten, kalles det andre for mord. Det er ikke noe mer kristent eller humant å sulte et menneske i hjel enn å fri dem fra de siste dagers smerte.

Mine søsken og jeg ble selv stilt overfor valget av legene da vår mor lå på dødsleiet. Hun var døende og i den såkalte terminalfasen. Vi visste hun ville dø innen kort tid. Å stoppe overføringen av næring var legenes svar på å unngå at hun led unødvendig lenge. Vi ble stilt overfor et forferdelig valg. Min mor ba aldri om dødshjelp. Men i de få klare øyeblikkene hun hadde, ba hun om hjelp. Det var blant annet denne erfaringen som fikk meg til å stemme for aktiv dødshjelp. Dersom min mor tidlig og før sykdommen kom, kunne ha skrevet ned i sitt livstestament at hun ønsket å få en dødelig dose morfin, framfor å bli sultet i hjel eller at behandlingen ble stoppet, ville det økt hennes verdighet de siste dagene av hennes liv. Slik ville også vi som pårørende sluppet å bli stilt overfor valget om passiv dødshjelp. Det å ikke vite sin egen mors vilje fordi staten har nektet henne denne, er en kunstig konstruksjon. Frykten for den vanskelige debatten om aktiv dødshjelp har hindret for et fornuftig regelverk.