GJENFORENT: Shoegaze-pionerene Slowdive har ikke gitt ut musikk siden jazz-inspirerte «Pygmalion» fra 1995. «Slowdive» er langt mer konvensjonell, skriver vår anmelder. Foto: Ingrid Pop
GJENFORENT: Shoegaze-pionerene Slowdive har ikke gitt ut musikk siden jazz-inspirerte «Pygmalion» fra 1995. «Slowdive» er langt mer konvensjonell, skriver vår anmelder. Foto: Ingrid PopVis mer

Slowdive: «Slowdive»

Omtrent så bra som man kan håpe på fra et band som ikke har gitt ut musikk på 22 år

Skimrende støypop fra Slowdive.

ALBUM: «Lying in a bed of green/I know I had the strangest dream», synger Neil Halstead på Slowdives første album på 22 år.

Slowdive

Slowdive

4 1 6
Plateselskap:

Dead Oceans

«Slowdive er ikke lenger er interessert i å tøye strikken, verken for seg selv eller musikken generelt.»
Se alle anmeldelser

Det er en påminnelse om at shoegaze – støypop-grenen det engelske rockebandet skapte på tidlig nittitall, sammen med Ride og My Bloody Valentine – egentlig fortsatte der den psykedeliske rocken slapp tyve år tidligere.

Før de grandiose produksjonene bikket over i det parodiske, var nemlig psykedeliaen et hederlig forsøk på å koble seg til LSDens bevissthetsverden ved hjelp av rockemusikkens grunnleggende bestanddeler: trommer, bass og gitar. I tilfellet shoegaze er det særlig gitaren (og to dusin med effektbokser) som står i sentrum. Og som den skinner.

Selv om Slowdive aldri klarte å nærme seg My Bloody Valentines enestående overjordiskhet – i all rettferdighet, så har ingen fått det til – har de likevel minst én klassiker bak seg. Der «Souvlaki» (1993), delvis produsert av Brian Eno, er blant nittitallets beste popplater, er oppfølgeren «Pygmalion» (1995) noe langt mer abstrakt, men tidvis også enda vakrere.

Neil Halstead & co. hadde ikke hatt stort å skamme seg over om de aldri gav ut et album som Slowdive igjen. Det hadde imidlertid ikke vært 2017 hvis ikke gamle støypopband følte de hadde noe nytt å melde: Jesus & the Mary Chain har allerede gitt ut en grå og gjennomsnittlig fullengder. Den nye til Ride, som kommer i juni, ser heller ikke ut til å bli spesielt spennende.

«Slowdive» har mer å komme med. «Star Roving» er en så solid comeback-singel som man har lov å håpe på: mektig gitarøs som kan minne om de mest kosmiske øyeblikkene fra «Souvlaki». I sin rimelig konvensjonelle, kraut-pregede prakt gjør den det likevel klart at Slowdive ikke lenger er interessert i å tøye strikken, verken for seg selv eller musikken generelt.

«Sugar for the Pill» er mindre interessant, et slapt stykke new wave som kun reddes av de skimrende gitarene Slowdive fortsatt gjør best. Mer enn en vegg av lyd, føles det som et rom som man kan bevege seg rundt i. «Pygmalion» var albumet der Halstead forsøkte å etterligne postrock, men det er strengt tatt «Souvlaki» som har satt dypest spor på sjangeren. Om noe, er det herfra band som Sigur Rós og Mogwai har hentet gitarlyden sin.

På «Slowdive» gjør signaturgitaren seg særlig gjeldende på «Don’t Know Why», min personlig favoritt, og den skjønne drømmepoppen «Slomo». På førstnevnte glimrer virkelig den hese stemmen til Rachel Goswell – som har modnet langt bedre enn Halsteads røst – og idet den tredimensjonale gitaren slår inn for fullt på refrenget, er det faktisk som når sola treffer en.

Hvorvidt «Slowdive» er et album man kommer til å plukke opp gjentatte ganger, avhenger nok litt av hvordan man opplever den. Som det overskuddspregede resultatet av et band som ikke har gitt ut musikk på over to tiår, er den overraskende bra.

I mine ører låter den likevel som en slags fattigmannsversjon av «Souvlaki», der låtene ikke setter like dype spor som man vil at de skal gjøre.