Anmeldelse: «Minions: historien om Gru»

Ond og dummere

Hadde det å være ond vært en utstillings-konkurranse, ville Lille Gru vunnet publikumsprisen.

KOMMER PÅ KINO: Se trailer en til filmen Minions: The rise of Gru. Video: Illumination Vis mer
Publisert

«Minions», filmene med de klumsete, ostepop-fargede karakterene med vernebriller, har utrolig nok blitt et globalt fenomen. Sidekicks uten personlighet har blitt ansiktet utad for en filmserie som verken er overraskende eller nyskapende. Hvem skulle trodd det!

Til tross for dette, mores vi av klovneriet. Fire filmer har det foreløpig blitt med de gule lakeiene, og flere skal helt sikkert komme. Man kan se konturene av en evig føljetong, men ikke fordi filmene er særlig gode. Det er fordi de tjener penger.

Franchisen har blitt storindustri forkledd som et forbruker-ønske.

«Minions: historien om Gru»

Tegnefilm

Regi: Regi: Kyle Balda, Brad Abelson.
Skuespillere: Stemmer: Alex Rosén, Bjørn Skaggestad, Judy Simone Nyambura Karanja
Premieredato: 1. juli, 2022.
Aldersgrense: Familiefilm

«Å være grusom funker best når man er flere.»
Se alle anmeldelser

Lille sjef

I «Minions: Historien om Gru», befinner vi oss på det funky 70-tallet. Lille Gru, også kalt Lille Sjef av sine gule undersåtter, har ikke noe annet ønske enn å bli tidenes skurk. Og nå har det dukket opp en ledig plass i den beryktede Sekser-banden.

Dette er kremen av skurker som Gru ser opp til. De har tuppet ut gruppas leder Willy Knoke, og Gru blir som en av flere skurker med ambisjoner om å bli superskurk, kalt inn til et jobbintervju.

Den lille pjokken hevder han besitter en ondskap på grensen til det ubegripelige. Et problembarn som skulle vært bak lås og slå!

Banden hånflirer, og kaster han på dør. Å være ond er ikke for kids.

Men Gru tar ikke lett på avslaget. Han stjeler en magisk stein for å bevise sin ondskap for banden. Dette er en stein med kraft til å regjere over hele verden. Det går ikke upåaktet hen, men når den dummeste av minionsene roter bort steinen, sender det skurkene ut på en reise de seint vil glemme.

Opprinnelseshistorie

Opprinnelseshistorien til Gru er mer action-pakket enn forgjengerne. Skurkevåpen som sprøyter gørr i form av stivpisket ostekrem. Halsbrekkende nærkamper inspirert av selveste Bruce Lee, en nonne med nunchaku, og den tidligere actionhelten Jean-Claude Van Damme, gir både stemme og navnet sitt til karakteren Jean Clawed. Her er det både ordspill og referanser for de eldste, og splatter-humor for de små.

Utvikling

I motsetning til de forrige filmene, er det i denne filmen mulig å se snev av litt utvikling hos minionsene. De forblir like dumme, like useriøse, og like ukloke som de alltid har vært, men når det virkelig teller, blir de nødt til å bli litt mer «bad-ass» for å bistå Gru. De gir Gru en dose sympati, men det er langt ifra nok til å gjøre ham eller minionsene til helstøpte karakterer. Fjaset tar fort overhånd, og blir en påminner om at denne filmen bare er et eksempel på økonomisk opportunisme.

Hvorfor?

Håpet om at selve substansen i filmen vil ligge i historien til Gru, forsvinner også som dugg for sola. De bakenforliggende årsakene til at han ønsker å være grusom kommer man aldri til bunns i. Det er bare antydninger til at moren ikke er til stede i livet hans, og at mangel på en far har noe å si for at Gru vil være en shit-kid.

Men når relasjonen mellom Gru og forbildet Willy Knoke blir dypere, skulle man likt å vite hva som trigger den vesle gutten. Her loddes det ikke dypt nok i det hele tatt, og Gru forblir en ganske ensidig karakter gjennom hele sin opprinnelseshistorie.

Den løsslupne underholdningen har likevel en vedvarende energi. Tøyset er blitt merkevarens sterkeste kort, noe som holder denne filmen flytende til siste scene. Målsettingen ser ut til å være å gjøre minionsene mer og mer tøysete - helt til de sprekker.

Men bruker man lupe, er det mulig å få med seg budskapet i filmen: At vi alle har behov for å tilhøre et miljø som tilbyr varme og kjærlighet. For enkelte er det det nærmeste man kommer anerkjennelse. Spesielt gjelder det for barn som skal bli sett og tatt på alvor.

Og det ønsker Gru. Selv om han ønsker å være ond. Men hans ondskap er ikke så alvorlig eller farlig. Den er mulig å akseptere. Selv med så mye tøys.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer