Onde kvinner og tørste menn

Om mannlig afrikansk elendighet.

BOK: Alain Mabanckou (42) er fra Kongo, men bor for tida delvis i California, delvis i Paris. Han er universitetsutdannet i Frankrike, og har skrevet både poesi og prosa siden debuten i 1993.

Foruten «Knust Glass» (2006), en av flere bøker som har vunnet priser, er hans mest kjente roman «African Psycho», en henvisning til Bret Easton Ellis’ amerikanske versjon. Han har også skrevet en bok om James Baldwin.

Ved bardisken

I denne første romanen av Mabanckou på norsk, møter vi en 60-åring som kalles «Knust glass». Som navnet antyder, er han ikke av de lykkeligste mennesker i republikken Kongo, eller den fattige bydelen Trehundre, hvor han henger i over disken i barskuret Kreditten Reiste. Den sta sneglen, bareieren på dette forsofne skjenkestedet, er Knust glass’ siste nødhavn etter et omflakkende liv.

Uten denne forbundsfellen ville Knust Glass vært fortid; noe han ikke anerkjenner, der han på bareierens oppfordring sitter og skriver ned kundenes historier i en kladdebok. Ifølge Knust glass selv er han en person i godt hold, og «gir blanke» eller bryr seg «midt i ryggen» når folk prøver å virkelighetsorientere ham.

Monoton strøm

At andre menn serverer ham historier fra gemene og mislykkede parforhold, er det eneste (foruten rødvinen) som holder ham gående, og dermed får hverdagen tross alt litt mening; inntil hans egen historie tvinger seg fram.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Knust glass» er skrevet i bolker med lange setninger, som gir kraft og driv til teksten. Bolkene åpner med liten forbokstav og slutter uten punktum, en illustrasjon på den monotone strømmen av dager og netter som «Knust glass» drar seg gjennom. Språket er saftig, fylt av forbannelser og obskøniteter, og gjenspeiler en hovedtematikk i boken: Afrikanske menns slit i forhold til seg selv, og ikke minst, kvinner.

Fordommer

Historien til en mann som en gang var gift med en hvit kvinne i Frankrike, og som nå går med bleier etter et fengselsopphold, er av en slik karakter at jeg som leser tviler på om den innenfor romanens rammer er sann. Hvis den er hentet fra «virkeligheten», bekreftes fordommene om potente, utro og samvittighetsløse afrikanske menn.

Hvis det motsatte er tilfelle, blir historiene (det gjelder også Knust glass’ egen) eksempler på ulykkelige omstendigheter og sammensvergelser mot menn som allerede sliter med å komme seg opp i afrikansk og europeisk virkelighet. Denne tvilen gir en ambivalens til det meste som fortelles.

Louis-Ferdinand Celine

Forfatteren Mabanckou legger vittig inn allusjoner til en mengde franske og noen få engelskspråklige forfattere. Jean Genet, Michel Houellebecq, Louis-Ferdinand Celine, Eugene Ionesco, Jean-Paul Sartre og flere andre får sine hyllester. Blant annet er navnet på baren, Kreditten Reiste, en henvisning til Louis-Ferdinand Celines to romaner «Reise til nattens ende» og «Død på kreditt», og stilen minner ganske mye om Celines.

Hvor dypt disse droppingene lodder er jeg usikker på, men at flesteparten har skrevet om utstøtte mennesker eller har misantropiske trekk er nok ikke tilfeldig. For etter hvert som «Knust glass»’ egen verkende historie rulles opp, blir tilstanden hans ditto verre, og til slutt ender vi opp med en naturalistisk afrikansk roman som synker ubarmhjertig ned i stinkende forfall.

«Knust glass» er morsom, vital og trist, i en vellykket paring mellom sør og nord.