Ondere enn djevelen selv

Komplisert millenniumroman om det ondes problem.

Nominasjonen av Paavo Rintalas «Faustus» fra 1996 kostet den finske komiteen noe hodebry, idet Rintala døde noen måneder seinere. Men etter diskusjoner fant de at de ikke kunne trekke den, bl.a. av en så prosaisk årsak som at en oversettelse til svensk allerede var igang - og hvem skulle betale for den?

Rintala (1930- 99) var utdannet teolog, noe hans forfatterskap også vitner om. På sekstitallet skrev han kultur- og samfunnskritiske romaner sentrert rundt volden, makten og den demoniske 2. verdenskrigen, og i 1990 gjorde han et slags comeback med «Jeg, Grünewald».

Det kan ikke være noen tilfeldighet at Rintalas siste roman, «Faustus», ble nominert til prisen i år 2000. Tematikken er både millenniumapokalyptisk og svært «europeisk» med sin sentrering rundt det ondes problem. Faust-myten står sentralt; Goethes Faust, den opprinnelige middelalderens Urfaust som Rintala lar dukke opp i vår tid, og endelig Rintala selv som blander sin egen person, liv og forfatterskap med myten.

«Faustus» er et svært komplisert litterært verk. Her er lange prosalyriske passasjer, sprang i tid som ikke alltid er like klare, ulike skikkelser, panegyriske kjærlighets- og skjønnhetshyllester, dobbeltrefleksjoner. Sentralt står de stadige henvisningene, eller snarere påminnelsene, om kremasjonsleirene, og spørsmålet om hvorvidt vi ved inngangen til et nytt årtusen har gjort Fausts haltende følgesvenn og frister, Mefistofoles, overflødig, idet vi har overgått ham i ondskap.