«URETTFERDIG»: Raphael Schutz, Israels ambassadør til Norge, mener alt ansvaret for fred i Midtøsten er lagt på Israels skuldrer. Foto: Erlend Aas / NTB Scanpix
«URETTFERDIG»: Raphael Schutz, Israels ambassadør til Norge, mener alt ansvaret for fred i Midtøsten er lagt på Israels skuldrer. Foto: Erlend Aas / NTB ScanpixVis mer

Ondets rot er Israels eksistens

Det føles urettferdig å overse israelske lederes fredsforsøk og samtidig se bort fra at den arabiske siden nekter å anerkjenne den jødiske staten.

Meninger

Jeg er helt enig med Einar Hagvaag, som skriver at «Israel skal være en demokratisk og jødisk stat». Dessverre blir dette fremdeles avvist av de fleste land i Midtøsten, i tillegg til mange palestinere. Det å bestride en selvstendig og suveren jødisk stat i regionen, er bare et aspekt av den ytterliggående ideologien som blant andre Hamas og Islamsk stat står for. Ser man på behandlingen av andre minoriteter i Midtøsten, som kristne, jezidier, drusere, kurdere, forstår man at den israelsk-palestinske konflikten er et kjennetegn på et større tankemønster.

I kontekst, og med et kaotisk og konfliktfylt Midtøsten, blir det tydelig hvor utdatert og feilaktig utsagnet om at den israelsk-palestinske konflikten er «alle krigers mor» er. Det er absolutt den viktigste konflikten for palestinere og israelere. Samtidig blir det ikke riktig å relatere konflikten til de dyprotede problemene i den arabisk-muslimske verden. Et eksempel er de langt flere enn 250.000 ofrene i Syria, i tillegg til oppsplittingen av landet. Konfliktene i Irak, Jemen, Libya m.fl. har heller ikke sin rot i den israelsk-palestinske konflikten.

Tidligere israelske ledere som Rabin, Barak og Olmert tok vanskelige og modige valg for å arbeide seg fram til en løsning hvor to folk kan leve i to stater. Dette er hva Israel faktisk ønsker. Kunne det israelske lederskapet gjort mer? Det er mulig. Gjorde dette lederskapet feil? Helt sikkert.

Det føles urettferdig å overse israelske lederes fredsforsøk og samtidig se bort fra at den arabiske siden nekter å anerkjenne den jødiske staten. Slik har det vært siden FN vedtok å etablere Israel i 1947, og likevel blir alt ansvaret lagt på Israels skuldrer. Israel er i en sårbar situasjon, der vi ønsker og trenger aksept for vår eksistens fra våre naboer og den arabiske verden. Før 1967, og «okkupasjonen» og «bosettingene», var det også konflikt, med kriger i 1948 og 1956. Argumentet om at det er «okkupasjonen» og «bosettingene» som er årsakene til at det ikke er fred, faller på sin egen urimelighet. Hva var årsakene til at det ikke ble enighet om en fredelig løsning før 1967?

Slike faktafeil er ikke bare urettferdig overfor israelere, det sender også et nedlatende signal til palestinerne. Alt ansvar for deres rolle i konflikten fratres dem, og deres skjebne og negative selvbilde som passive ofre blir forsterket.