"KNIVENES INTIFADA":  På noen få uker er noe sånt som 51 palestinere og ti israelere drept. Her demonstrerer kvinner i Gaza i solidaritet med palestinere i Jerusalem og på Vestbredden. Foto: NTB Scanpix
"KNIVENES INTIFADA": På noen få uker er noe sånt som 51 palestinere og ti israelere drept. Her demonstrerer kvinner i Gaza i solidaritet med palestinere i Jerusalem og på Vestbredden. Foto: NTB ScanpixVis mer

Ondets rot

Israels ledere avsporer alt snakk om okkupasjonen og en palestinsk stat; de vil bare snakke om terrorisme og sikkerhet.

Kommentar

Igjen ulmer et opprør blant palestinerne, et «Knivenes Intifada», hvor såkalte «ensomme ulver» med kniv eller pistol går til angrep på nokså tilfeldig valgte israelere. En jødisk bosetter på den okkuperte Vestbredden er med overlegg påkjørt og drept i Hebron. En uskyldig eritreisk flyktning, som ble tatt for å være palestiner, ble lynsjet sør i Israel. Ei mentalt forstyrret palestinsk kvinne, som var israelsk statsborger, ble skutt av sikkerhetsstyrker i Nasaret ved en feiltakelse. En israelsk soldat skjøt og drepte ved en annen feiltakelse en israelsk mann som ble mistenkt for å være «terrorist». Israelske sikkerhetsagenter opptrer som «ulver» og kaster stein for å fange «ekte ulver».  

På noen få uker er noe sånt som 51 palestinere og ti israelere drept. Frykt og hevntørst rår på begge sider. Ytterfløyene fører an. Det er farlige tider. Vestens ledere forsøker forgjeves å få gjenopptatt fredsforhandlingene mellom palestinerne og israelerne. Men målet om to stater er fjernere enn noengang etter Oslo-avtalen. Israels regjering vil ikke ha en fredsavtale, ikke en palestinsk stat, ikke klare grenser for Israel og ikke fjerne ulovlige bosettinger fra Vestbredden.  

Midt i dette fant Israels statsminister, Benjamin Nethanyahu, som er sønn av en historiker, under den 27. Sionistiske Verdenskongressen, tida inne for å legge skylda for Adolf Hitlers folkemord på jødene på den palestinske muftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini. Etter en kraftig refs fra faghistorikerne i Israel måtte han bite ordene i seg og si: «Jeg mente ikke å frikjenne Hitler for ansvaret, men at grunnleggeren av den palestinske nasjonen ønsket å ødelegge jødene også før okkupasjonen og bosettingene fantes.»  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Akkurat der forsøkte Netanyahu å omgå ondets rot, den folkerettsstridige okkupasjonen og de ulovlige jødiske bosettingene på okkupert land. Israelske ledere har for vane å avspore alt snakk om okkupasjon og bosettinger ved å snakke om «terrorisme».  

Det har av lett forståelige grunner ulmet blant palestinerne i de okkuperte områdene og i Israel lenge. Utsiktene til en palestinsk stat er snart null, og striden mellom palestinerne og israelerne har for Vesten kommet helt i skyggen av krigen i Irak og Syria mot Den Islamske Staten (IS), til stor lettelse for Netanyahu som har palestinerne hjemme og Iran ute som hovedfiender. For palestinerne er frammarsjen til IS det verste som kunne skje.  

I politikken, i motsetning til i matematikken, er ikke faktorenes rekkefølge likegyldig. Striden mellom israelere og palestinere er «alle krigers mor» i Midtøsten, det er ondets rot mellom Vesten og de muslimske landene. Men med USA i spissen har Vesten i stedet tatt for seg Afghanistan, Irak, Libya (da med Frankrike i spissen) og nå Syria. Da USAs daværende president, George W. Bush, satte i gang sin verdensomspennende «krig mot terror», så Israels daværende statsminister, Ariel Sharon, sitt snitt til å gyve løs på sin erkefiende, «sin terrorist», nemlig Yassir Arafat. Sharon fikk skyte regjeringskontorene til palestinerne i filler. Dermed fikk han også lov til å knuse alle fredshåp, uten at Vesten sa stopp.  

Palestinerne har fått seile sin egen sjø. Man har ikke vågd eller vært i stand til å presse Israel til forhandlingsbordet og få dem til å godta det eneste noenlunde rettferdige, nemlig en uavhengig palestinsk stat.  

Israel skal være en demokratisk og jødisk stat, men det blir stadig vanskeligere å være begge deler. Øst-Jerusalem, som palestinerne vil ha til hovedstad, er annektert av Israel, som med alle slags midler forsøker å rense byen for palestinere. Vestbredden er stadig fullere av ulovlige jødiske bosettinger, som en del av Israel. I Israels nåværende regjering ønsker sterke krefter å drive palestinerne ut til nabolandene. De palestinske flyktningene i utlandet får ikke komme hjem igjen. Israel er på vei mot apartheid så lenge palestinerne ikke får en egen stat.  

Israelere sier ofte at palestinerne aldri unngår å gå glipp av en mulighet til fred. Historien sier noe annet. Israel har alltid, fra FN vedtok å opprette to stater i 1948, med vilje unngått alle muligheter til en fredsavtale med palestinerne og til å fastsette grensene for Israel. Noen israelske ledere har forsøkt å skape fred, som Yitzhak Rabin og Shimon Peres. Men andre, som Menachim Begin, Yitzhak Shamir, Ariel Sharon og Benjamin Netanyahu har med nebb og klør kjempet for å ikke fastsette grensene og binde landet til en fredsavtale som gir palestinerne en stat. De har hittil lykkes.  
Deri ligger ondets rot. 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook