Ondskap og forfall

Det siver en ondskap gjennom den skildringen Dolores gir, den yngste av seks døtre av en fallert, maltesisk immigrant. Hun ble skambrent som spedbarn.

Dolores forteller om seg og sin familie fra tida like før sin fødsel og fram til hun er fem. Det er en brutal familiefortelling, om en familie som driver seg selv til grunne.

Boka er Trezza Azzopardis debutverk, og hun opplevde æren av å bli nominert til selveste Booker-prisen da den utkom i 2000. Hun er selv født og oppvokst i Cardiff i Wales, som romanens handling er lagt til, og skildrer sekstitallets innvandrermiljø nede ved havna med stor bravur. Det er en stilsikker debut, men ikke uten svakheter.

Frank Gauci ankommer Cardiff i Wales som immigrant, blir romkamerat med gangsteren Joe Medora, gifter seg med Mary og får barn. Så taper han framtida og kafeen The Moonlight til Joe i kortspill, og familien går deretter i oppløsning. Det er mørkt og dystert, og kan bli for utmalende i all faenskap og elendighet, tross glimt av humor. Denne siden ved boka kunne med fordel vært tonet noe ned. Men Azzopardi skriver glimrende, og er også svært god til på en enkel måte å frammane karaktertrekk som gir liv og bevegelse til personene. Og det er i det store romanfigurene som bærer romanen. Den har ingen egentlig handling, snarere er den komponert som en løselig floke av erindringer og situasjoner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det er en uhyre solid og sammensatt roman, der jeg-fortelleren gjennom små avsnitt veksler i perspektiv, slik at hele familiens og barndommens historie framkommer.

Den ondskapen Dolores er mest preget av, er søstrenes ondskapsfulle pek mot henne, som viser seg å ha en betydning hun først innser som voksen. Men leseren ser også den ondskapen hun ikke forstår, gjennom det hun beretter om den verdenen som foreldrene skaper og lever i. Farens vold, gjeld og avhengighet av Joe Medora, forretningene med andre tvilsomme omgangsfeller, gamblingen, moren som selger seg for å klare husleia og hennes mislykte forsøk på å holde styr på jentene. Faren selger sin ene datter til en malteser for å betale spillegjeld, og får en annen giftet bort til en lokal forretningsmann. Så forsvinner han, mens moren fullstendig mister kontrollen over døtrene. De blir satt bort til fosterfamilier.

I bokas andre del har det gått over tretti år, og søstrene møtes igjen til morens begravelse. Dolores vil huske, søstrene glemme hva som skjedde med dem før de ble omplassert. Hun fyller ut sine egne minner med de andres fortellinger.

Azzopardi samler her trådene om hva som skjedde med familien. Og her taper dessverre romanen seg.

Azzopardi kan ikke fri seg fra å legge inn avsløringer fra barndommen som oppleves som unødvendige, som låser den åpne flyten romanen har hatt. Det er som om hun forteller svaret på en gåte hun egentlig ikke har fortalt. Romanens spenning kommer av det leseren leser seg til mellom linjene i Dolores' beretning. Den siste delen og alle avsløringene blir en unødvendig utpensling av det leseren allerede mer eller mindre har forstått. Inntil da er det imidlertid en sterk, overbevisende og gledelig stilsikker roman.