Gjester: Fra venstre Sabina Sabolovic, Ivet Curlin og Natasa Ilic fra den kroatiske kuratorgruppa What, How and for Whom, aktuelle i Bergen Kunsthall. I bakgrunnen: et verk av Superflex. Foto: Einride Torvik
Gjester: Fra venstre Sabina Sabolovic, Ivet Curlin og Natasa Ilic fra den kroatiske kuratorgruppa What, How and for Whom, aktuelle i Bergen Kunsthall. I bakgrunnen: et verk av Superflex. Foto: Einride TorvikVis mer

Ondskapen i detaljene

Høstens første store utstilling i Bergen Kunsthall har fått en aktualitet ingen hadde drømt om — eller kunne ønsket seg. «Details» handler om framveksten av fascistiske tendenser i Europa.

Inne på Landmark, Bergen Kunsthalls yrende kafé og alternative visningsscene, lunsjer bergensaktuelle musikere, lokale kafégjester - og kunstnere som forbereder utstillinger inne i salene. Mannen med krykkene som proklamerer på engelsk at nå skal han bestige Fløyen og forsvinner ut med en nervøs lokal guide på slep, er israelske Avi Mograbi. Han er en av seks kunstnere som deltar på gruppeutstillingen som skal til å åpne, og bidrar med «Details», en serie filmer fra den israelsk/palestinske grensen som har gitt utstillingen navn.

Men vår lunsjavtale er med Sabina Sabolovic, Natasa Ilic og Ivet Curlin, eller What, How and for Whom (WHW). De er en ambisiøs utstilling kuratorgruppa har satt sammen etter invitasjon fra Kunsthallen. Gruppa fra Zagreb nyter respekt som noen av samtidskunstens skarpeste samfunnsbevisste kuratorer: I 2009 sto de ansvarlige for Istanbul-biennalen, og i år satte de sammen Kroatias nasjonale paviljong på Veneziabiennalen.

-Alt var klart da det skjedde. Vi har ikke endret prosjektet på noen måte, forteller Ilic.

«Det» refererer selvfølgelig til de høyreekstremistisk motiverte terrorhandlingene i Oslo og på Utøya.

-Men vi er selvsagt klar over at folk nå vil se utstillingen med åpnere øyne. De vil oppleve verkene mer oppmerksomt, være mer bevisste på hvor akutt viktig denne tematikken er, sier Curlin

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gruppa prater om den tause hverdagsfascismen i vestlige demokratier. Utstillingstittelen, «Details», leder oss til det store spørsmålet WHW ønsker å stille. Med Hito Steyerls ord: Hvor mange hår må man miste før man blir ansett som skallet? Eller: hvor mye kan det offentlige rom tåle av «små» overgrep - detaljer - før man faktisk er over i fascisme og ikke lenger bør kalle seg et demokrati?

Steyerl, en tysk kunstner som mange vil huske fra utstillingen på Henie Onstad-senteret utenfor Oslo i fjor, er kjent for sin skarpe politiske penn, bidrar til publikasjonen som lanseres 30. oktober. Mens utstillingens verker og konsept var klappet og klart lenge før 22. juli, har tekstene er blitt til i etterkant.

-Vi ser at skribentene er farget av det som skjedd og har hatt behov for å omtale det eksplisitt. Vi er glade vi hadde bygget inn en arena der refleksjoner i etterkant av hendelsene får plass, forteller de tre.

-Du jobber for meg! roper en stemme på engelsk.

-Du er soldat i min hær! Åpne porten!

UNDERGRAVENDE: Trevor Paglens arbeider. Foto: Thor Brødreskift
UNDERGRAVENDE: Trevor Paglens arbeider. Foto: Thor Brødreskift Vis mer

Avi Mograbis video trekker sitt publikum helt inn i dypet av visningsrommet. Den inkluderer et langdrygt og konfliktfylt møte med israelske grensevakter. Filmen er stilt inn på høyeste volum; kunstnerens oppildnende stemme overdøver nesten kunsthallkurator og vertskap Steinar Sekkingstad.

-Det var veldig spesielt å komme tilbake etter ferien og så var dette det første utstillingen vi skulle vise. Verkene er de samme, men når konteksten nå har forandret seg, ser de ikke helt ut som før, sier Sekkingstad.

Etter å ha vist en del «kunstinterne» prosjekter, for eksempel om maleriets posisjon, ønsket han og kollegene ved kunsthallen å invitere samarbeidspartnere som «henvendte seg mer til samfunnet». Valget falt på WHW, som begynte å jobbe med konseptet allerede for et år siden.

-Vi tenkte at nyfascisme var underrepresentert i media og lurte litt på om noen ville være interessert, sier Sekkingstad med en ironi som post-Utøya er soleklar.

-Vi skulle ønske vi hadde tatt feil og at vår frykt for framveksten av ytre høyrepolitikk var ubegrunnet, sier Ilic.

-Men hendelsene har vist hvor gyldig den var. Det er fælt å ha hatt rett i denne situasjonen.

Vi stopper ved Trevor Paglens arbeider.

-Hans verk er en god inngang til utstillingen, sier kuratorene.

Paglen er både kunstner og geograf, og bildene hans blottlegger hemmeligholdte amerikanske militæroperasjoner. En serie kornete fotografier viser en skjult infrastruktur for «spøkelsesfanger» i ørkenlandskapet. Sabolovic forteller:

-Jeg vet ikke hvordan han kommer unna med det ... Som en undersøkende journalist samarbeider han med militære informanter. Paglen viser oss først det som alt er offentlig kjent, og peker deretter ut de blanke feltene der det mangler informasjon.

-Hun gikk rundt med en kalasjnikov i den ene hånden og en plastpose i den andre. Ingen reagerte.

Sekkingstad beskriver verket til Milica Tomic. Videoen hennes viser en intervensjon i kunstnerens hjemby Beograd: bærende på nevnte rekvisitter oppsøkte Tomic steder med spesiell betydning for den antifascistiske motstandsbevegelsen fra andre verdenskrig. Våpenet var fullt funksjonelt og ulovlig. På voice-overen hører vi henne intervjue motstandshelter. Kontrasten er stor mellom de engasjerte gamle mennene og den passive, resignerte holdningen til folk på gata i filmen. Verket repeterer kuratorenes spørsmål: hvor mye aksepterer vi som borgere og medmennesker før vi hever stemmen?

Like sterkt hintende til voldsbruk er Burak Deliers svære røde jakker, designet for politiske demonstrasjoner («batongsikre!»). De stilles ut komplett med markedsundersøkelser og fokusgrupper pr. video i et forsøk på å kommentere forbrukersamfunnets «myke fascisme».

-Vi har vurdert om utstillingen er følsom nok for den nåværende situasjonen i Norge. Og vi har funnet ut at vi synes den er det. Det er ikke noe her som burde være støtende, sier Ilic.

-Hvilken vei blåser vinden nå?

-Vi kan håpe at bølgen vil snu og folk mer aktivt vil ta stilling og vise motstand, på tross av den høyreekstreme politikken vi ser over hele Europa.

Gruppa trekker fram «berlusconismen» i Italia og Frankrikes vedtak om å utvise romfolk fra Bulgaria og Romania som urovekkende tendenser.

-Vi er optimistiske. Som filosofen Slavoj Zizek avsluttet et intervju i The Guardian for en tid siden: kommunismen vil seire, ler de.

Publisert på Ideer-sidene i Dagbladets papirutgave 28.09.2011