Ondskapens drivkrefter

Hva slags menneske er morderen Anton Chigurh i filmen «No Country for Old Men»? Jonny Halberg ettersporer hans forløpere i amerikansk kultur.

De følger etter og slipper ikke taket. De snur ikke, ombestemmer seg ikke. De lar seg ikke forandre. Målet deres er å ødelegge, og det er lite trolig at noen, innbefattet de som skapte dem, vet de dypere grunnene til at de gjør det.

Allerede i åpningssekvensen i «Ikke et land for gamle menn» opptrer massemorderen Chigurh på en måte som gir ekko fra amerikansk litteratur og film. Iført håndjern kveler han en fengselsbetjent på et sheriffkontor: «Chigurh lå der og trakk i håndlenken med knærne mellom armene og ansiktet bortvendt. Betjenten flakset vilt og hadde begynt å vandre sidelengs over golvet i en sirkel…» Chigurh følger med, til betjenten stilner. Da går han bort til en vask og skyller håndleddene og håndjernene, som har skåret ham opp inn til beinet. Etter det igjen blir ikke livet det samme for en mengde mennesker; faktisk blir det ikke noe liv i hele tatt å leve for mange av dem.

Cormac McCarthy har hatt et klart poeng med å skape den drapstørste og uutgrunnelige Chigurh, som i romanen og filmen «Ikke et land for gamle menn» legger ut på en langvarig menneskejakt etter Llewllyn Moss, som er kommet i besittelse av noen dollar Chigurhs opprinnelige arbeidsgiver ønsker seg. Han vil ikke å bruke ham som påskudd for prestere høye drapstall i romanform, men han skaper et menneske som setter spørsmålet om ondskap og destruktivitet kontra barmhjertighet og anstendighet på dagsorden. Hvor godt McCarthy lykkes, kan diskuteres. Men det har relevans å se hvor McCarthy har hentet Chigurh som figur fra. For en litterær nyhet er han ikke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den første og mest åpenbare modellen til Chigurh i amerikansk sammenheng må være kaptein Akab, som i «Moby Dick» forfølger en hvit spermasetthval halve kloden rundt, med en uslokkelig trang til hevn, etter å ha blitt frarøvet det ene beinet sitt i et sammenstøt med hvalen. Men den mest nærliggende opprinnelsen til dette ondskapens runaway train, også med blikket på McCarthys miljøer og skrivemåte, er vel heller en seinere amerikansk forfatter.

William Faulkner opererte som kjent i det dype sør, og var en modernistisk pioner, modernist, en tradisjonalist, og - dette blir ofte glemt - en stor portrettør av egenartede og sjeldne karakterer i litterær sammenheng. Faulkners remodellering av sørstatskarakterer har blitt stående som et anegalleri av de sjeldne i litterær sammenheng. En de som huskes, er Popeye, fra romanen «Det aller helligste».

Popeye holder til i Mississippis skoger. Han har livløse, stirrende øyne og forholder seg stort sett taus til andre mennesker. I «Det aller helligste» begynner han å sirkle om den unge sørstatsprinsessen Temple Drake, til hun er forhekset og må ha ham. Hun lar ham bortføre seg til en bordell i New Orleans, hvor hun blir holdt som seksuell fange. Temple Drake og moraloppfatningene i sørstatene som samfunn er påler som romanen hviler på, men like sentralt er spørsmålet om hva og hvem Popeye egentlig er. For han står så tydelig for noe annet enn sin egen taushet.

Chigurh legger etter seg en slagmark av drepte menneskekropper, på jakt etter - hva? Kofferten med penger? Hvorfor må han på død og liv ta livet av Llewellyn? Dette spørsmålet er det lettere å finne svar på i Martin Scorseses filmatisering av «Cape Fear» (1991), bygd på John D. MacDonalds roman «The Executioners» (1958) og noir-semiklassikeren «Cape Fear» (1962), henholdsvis med Robert De Niro og Robert Mitchum som drapslysten hevner. I denne romanen vender den drapsdømte Max Cady tilbake til Atlanta, for å hevne seg på advokaten som feilaktig (må vi tro) fikk ham dømt for drap på en tenåringsjente.

Cadys mål er at advokaten skal gjennomgå i hvert fall en brøkdel av de lidelsene han har blitt utsatt for i fengselet, et opphold som har hamret Cady om til et jernhardt stykke menneske, både kroppslig og mentalt. Han provoserer advokatens familie uten å gjøre noe ulovlig, forfører den påvirkelige datteren, og ender med å forfølge dem ut i sumpene. Brody er biter seg fast, og motstår det meste, for å nå sitt mål - og det meste er her ikke lite av smerte og skader.

FIKK OSCAR: Javier Bardem er det ultimate onde mennesket i boka og filmen «No Country For Old Men». Men hans driverkrefter Foto: FILMWEB
FIKK OSCAR: Javier Bardem er det ultimate onde mennesket i boka og filmen «No Country For Old Men». Men hans driverkrefter Foto: FILMWEB Vis mer

Cadys motivasjon er tilsynelatende klar: Han vil ha hevn og oppreisning. Foruten å være psykopat, og et fenomen av ond viljestyrke, virker hans motiver opplagte. Når det kommer til kaptein Akab, er han egentlig ikke ond, men heller besatt av hat: Av tanken på at hvalen som stjal beinet hans, lever der ute. Men i Akabs tilfelle innbys vi også til andre tolkninger, som ikke bare er psykologiske: For hva eller hvem er egentlig Moby Dick? Man kan også betrakte den hvite hvalen som en negasjon av en gudsskikkelse -eller ditto projiseringspunkter for den menneskelige psyke.

Når det gjelder Popeye blir bildet mer obskurt. Popeyes taushet og ufravendte stirring signaliserer ubevegelighet eller uberørthet, men som imellom Faulkners fingre blir noe annet; følelsen av et dyp, en hinsidesverden, som vanskelig lar seg fange i en klar diskurs. At Popeye blir en eksponent for et samfunns forkvaklede selvforståelse, ligger i kortene, men så kommer vi til spørsmålet om hva som er årsaken(e) til ondskapen han ser ut til å være drevet av. Er han inkarnasjonen av den metafysiske ondskap, altså tilstedeværelsen av en immanent ondskap, som eksisterer i verden utenfor menneskets vilje?

Dette er et problematisk felt, og en problematisk påstand, og Faulkner gir ikke noe svar. Han lar, i stillheten etter Popeyes ugjerninger, spørsmålet om hvorfor gjalle som et rop ned i en bunnløs grotte, med et ekko som blir stadig svakere.

Det som kan sies, er at alle tre har i seg et ønske om å gå under. Max Cady dør talende i tunger på Mississippi, lenket til en båt. Akab får oppfylt sin drøm med å seile videre på de sju hav, lenket med harpun og tau til den hvite hvalens kropp. Popeye ender på dødscelle, for å ha drept en politimann. Og Chigurh?

Chigurh er mest i slekt med Popeye - men mangler hans dybde, og framkaller ikke de spørsmålene som personen Popeye genererer. Til det er han for automatisk og filmisk beskrevet. Et inntrykk McCarthys roman gir, er at han måtte ha vært påvirket av film da han skrev «Ikke et land for gamle menn». Dette er et paradoks. Boka er svært scenisk lagt opp, og benytter seg av en mengde filmelementer som jeg ikke skal komme inn på her. Faulkner skrev egentlig «Det aller helligste» om til roman fra et filmmanus, og slet med versjon etter versjon, til han ga ut en variant han aldri ble helt fornøyd med. Han holder også leserens blikk borte fra overgriperens morbide handlinger, i motsetning til McCarthys blodbad. Det er flere utelatelser i både handling og modellering av karakter i «Det aller helligste» enn i «Ikke et land for gamle menn».

Om Chigurhs taushet mangler store dybder, er han ikke desto mindre framstilt som en deterministisk håndverker, som ikke stiller moralske spørsmål ved det han gjør: Å drepe. Rett og galt er ikke en problemstilling som berører ham. Det kan være at han må fullføre, fordi oppgaven vokser og vokser jo lenger han forfølger den. Slik sett blir han en innbitt og mer primitiv slektning av Max von Sydows leiemorderrolle i filmen «Tre dager for Condor»: En pedantisk og rolig mann som bevarer sinnsroen og ikke gir seg før oppgaven er fullført. Slik sett skiller Sydows rolle seg fra de over beskrevne, som ser ut til å komme mot oss lik anakronistiske rester fra en svunnen tid: Barbariske, stoiske og ubevegelige, rede til å motta smerte, på vei mot undergangen med åpne øyne. De kunne vært Abrahams sønner.

Jonny Halberg er forfatter og litteraturkritiker.

En scene fra «No Country for Old Men»:

Ondskapens drivkrefter