Ondskapens fabrikk

Nå kommer den første norske skrekkfilmen siden «De dødes tjern». Den heter «22» og var nesten gratis å lage.

- FOR MIN DEL BEGYNTE det i en møbelfabrikk heime i Ørsta, sier regissør Pål Aam.

Han sitter på et møterom i en gammel kontorbygning i Waldemar Thranes gate i Oslo. Kompisen, regissør og produsent Eystein Hanssen, har akkurat vært og hentet kaffe.

- Altså, jeg hadde en kompis som hadde en far som var sjef for en møbelfabrikk. Og i gymnastida laget vi skrekkfilmer fra den fabrikken om en møbelsnekker som hadde stått opp fra de døde og drepte folk og greier. Det ble tre filmar i den serien der, sier Pål Aam, og forsøker å ramse opp titlene: «Møbelsnikkarens forbannelse», «Revenge of the Møbelsnikkar» og «Night of the Møbelsnikkar».

- Hø-hø, de skulle jeg likt å se, sier Hanssen. Han heller i krusene.

- De får du aldri se, sier Aam.

PÅL AAM OG EYSTEIN Hanssen traff hverandre da de jobbet med å rekonstruere uløste krimsaker i programmet «Øyenvitne» på TV 2.

- Vi fant etterhvert ut at vi hadde sett de samme skrekkfilmene, sier Hanssen.

- Og på et nachspiel bestemte vi oss for å lage vår egen skrekkfilm, sier Aam.

- Altså, vi hadde snakket om det lenge, men bestemte oss der og da for at nå må vi gjøre det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Så gjorde vi det.

Det vil si, først satte de seg ned og diskuterte hva en god skrekkfilm bør inneholde.

- Og kom fram til at vi måtte ha minst femten skumle scener. Så vi skrev først disse skumle scenene og fant deretter på en historie som bandt dem sammen, sier Aam.

- Hva ellers må være med i en skrekkfilm?

- Vi måtte ha med noen veldig pene damer og noen kjekke gutter, sier Aam.

Blant de pene jentene er forøvrig Susan Badrkhan, kjent fra filmen «Bryllupet».

- Og så måtte vi få disse damene inn i et lokale som er mørkt og skummelt. Der kom fabrikken inn. Vi fikk leie en nedlagt margarinfabrikk her i Oslo, sier Hanssen.

- En ekkel plass, sier Aam.

- Skikkelig guffen. Og når vi røykla hele området med tørris, ble den helt perfekt.

- Problemet var å finne et logisk svar på følgende spørsmål:

«Hvorfor skal pene damer gå alene inn i en nedlagt margarinfabrikk hvor det høyst sannsynlig befinner seg en kaldblodig seriemorder?», spør Aam og lar spørsmålet henge noen sekunder, før han svarer selv:

- Vi har funnet en logisk grunn.

- En tilsynelatende logisk grunn, presiserer Hanssen.

- Men vi kan ikke røpe den. Da blir noe av opplevelsen ødelagt, sier Aam.

- I alle skrekkfilmer gjør folk dumme ting fra filmen starter til den slutter, Og sånn må det være. Hvis de ikke går inn der morderen er, blir det jo ingen film, sier Hanssen og sier hø-hø.

- Vi har testet filmen på en gruppe ungdommer og spurte etterpå om de syntes vi hadde gjort dumme ting, sier Aam.

- Og da svarte de?

- Og da svarte de: «Ja. Men det er jo film.»

- Og det viser at filmen fungerer etter hensikten. Hvis du ikke kjøper slike ting, blir du bare sittende å irritere deg gjennom hele filmen, sier Hanssen.

- Jeg har en kamerat som kan alt og som irriterer seg over at det er eksplosjoner i «Star Wars». «Det er fysisk umulig. Det er ikke oksygen i verdensrommet,» sier han. Hvis du begynner å tenke sånn, må du holde deg til ... Nei, jeg vet ikke hva du må holde deg til, sier Aam.

Å LAGE FILM ER DYRT. Men denne filmen er av de billigste og er hundre prosent privatfinansiert. Alle de involverte har jobbet gratis, men har aksjer i filmen. Og når eller hvis folk kjøper billetter, begynner alle å tjene penger.

- Alt koster. Leie av lokale, leie av ekstralys. Mat til skuespillerne og oss bak kameraet, sier Aam.

- Det er ingen hemmelighet at skuespillerne gikk lei cateringen, sier Hanssen.

- Alt vi hadde av kjøkkenutstyr var en kaffetrakter. Så vi varmet vann og ga dem nudler og rett-i-koppen, sier Aam.

- Men det vi har brukt mest penger på, er special effects. Blod, en kunstig hånd, stikkvåpen, sminke.

- Så i rene penger har vi lagt ut 100 000 kroner. Vi har søkt om statlige kroner, men vi har ikke fått helt svar ennå.

Innspillingen av filmen gikk over 16 dager i november 1999.

- Å spille inn en vanlig norsk spillefilm tar vel ti - tolv uker. Så det gikk i et veldig tempo, sier Aam.

- Vi var ikke så mange. Hele filmteamet kunne pakkes i en litt stor varebil. Dessuten har vi jobbet med digital widescreen video som gjør oss mindre avhengig av lys, sier Hanssen.

- HVORFOR LAGER DERE skrekkfilm?

- Det er mange motiver. Ett av dem er å bryte oss inn på markedet. Den vanlige filmkarrieren i Norge er å lage en rekke kortfilmer som ingen forstår, og så får du en pris, sier Aam.

- Og da rykker du opp i Tippeligaen og kan søke staten om penger. Men det tar veldig lang tid, sier Hanssen.

- Vi hadde dårlig tid, og laget en lavbudsjettfilm. Det var en grunn. Men en like viktig motivasjon er å vise at vi får til noe. Det er vel en trang som er i oss alle: «Jeg vet jeg får til noe, nå vil jeg vise det,» sier Aam.

- Hva hvis dere blir slaktet?

- Vi tar kritikken på strak arm, og fortsetter med stø kurs, sier Hanssen.

- Det kommer alltid til å være noen som ikke liker den, og noen som liker den. Men jeg må si at det har jo gått over all forventning, sier Aam.

- Så den er blitt bra?

- Ut fra forutsetningene er den blitt bra. Det tekniske er helt på høyde, sier Hanssen

- Det tekniske vil nok forbause mange. Det som vil bli diskutert, er om historien er god nok. Men det blir litt sånn: Leser du Fantomet, så klager du ikke over at Shakespeare er mye bedre, sier Aam.

TV-rettighetene til filmen er solgt til TV 2. I november eller desember kommer «22» på kino. Sannsynligvis.

- Målet vårt er ikke penger eller terningkast seks. Vi karakteriserer filmen som en suksess den dagen vi har en premieredato.

SKREKK OG GRU: Første norske skrekkfilm siden «De Dødes Tjern»
Uavhengig: B-film laget med et smil, sier Pål Aam og Eystein Hanssen