Ondskapens hotellrom

Garanterer gåsehud.

FILM: We’ve only just begun to li-i-i-i-ive…

Karen Carpenters dype vibrato brøler plutselig fra klokkeradioen på nattbordet. Et virkelig grufullt øyeblikk som fikk meg til å hoppe i setet. I ei tid da de fleste grøssere enten kjeder meg eller framkaller latter på feil steder, fikk denne meg til å føle et behagelig ubehag.

Liv etter døden

«1408» er basert på en novelle av Stephen King. Det er ingen kvalitetsgaranti. For til tross for «The Shining», «Carrie» og «Misery», er sjansen, rent statistisk, mye større for at det som kommer er en råtten film, basert på et ikke alltid like godt stykke litteratur. Heldigvis skjer ikke det her.

Mike Enslin (John Cusack) er en kynisk, arrogant og desillusjonert forfatter som lever av å reise rundt og skrive om hoteller som reklamerer med at de er hjemsøkte. Så langt har han til gode å oppleve noe dramatisk, for ikke å si uforklarlig. Spøkelser? Hah! Rasjonalisten Mike har aldri sett så mye som snurten av ett. På en måte blir han både helten og skurken i historien. Vi sympatiserer med ham, samtidig som han er en mann som bruker all sin tid på å frata folk håp og drømmer om at det finnes noe mer enn det vi kan ta og føle på. Eller om du vil: At det finnes et liv etter døden.

Kontinuerlig gåsehud

Men når han sjekker inn på rom 1408 (hva er tverrsummen av det, mon tro?), på luksushotellet The Dolphin i New York, endrer ting seg drastisk. Det mangler ikke på advarsler, siden hotellet sto ferdig en gang på begynnelsen av 1900-tallet har utallige gjester tilbrakt sin siste natt på dette rommet. Hotellsjefen (Samuel Jackson) går også svært langt i å fraråde ham fra å i det hele tatt sette sine bein innenfor døren til rommet i fjortende etasje. Fjortende? Åh, akkurat. 13. etasje finnes ikke i amerikanske hoteller. I motsetning til amerikanske hotelleiere er ikke vår helt det spor overtroisk, fnyser foraktelig av det hele og sjekker inn.

Så følger halvannen time uhygge. Jeg innrømmer at jeg hadde stort sett kontinuerlig gåsehud, samt at jeg skvatt ordentlig noen ganger. «1408» er altså solid grøsserhåndverk, svenske Mikael Håfström («Ondskapen»), har et godt grep om både detaljer, effekter og personinstruksjon, og John Cusack er en solid skuespiller som praktisk talt bærer hele filmen alene. Så hvorfor får ikke filmen mer enn terningkast fire?

Mye uhygge

Ni av ti skrekkfilmer raser sammen under belastningen av sin egen manglende logikk, og hovedproblemet er alltid slutten. Hvordan skal en komme seg ut av det hele med æren og troverdigheten i behold? Manusforfatterne klarer det nesten her. Men det er ingen grunn til å benekte at jeg opplevde konklusjonen som et antiklimaks. Likevel byr «1408» på såpass mye uhygge at skrekkfilmentusiaster vil hygge seg.

Personlig opplevde jeg det som en bonus å få bekreftet det jeg alltid har hatt mistanke om: Musikken til The Carpenters er gyselige greier.