Ondskapens monotoni

Rystende fortelling, men problematisk sjanger.

Kroatiske Slavenka Draculic er journalist, spaltist, essayist og skjønnlitterær forfatter. Det kommer tydelig fram i «Som om jeg ikke fantes», som er en slags blanding av dokumentar, fiksjon og fortolkning. Boka er, ifølge forordet, bygd på samtaler Draculic hadde med S. fra Bosnia, en kvinne hun møtte i Stockholm, og som fortalte henne sin historie.

Overgrep

En grusom historie hovedsakelig fra oppholdet i en serbisk konsentrasjonsleir, om barn som blir drept foran øynene på sine foreldre, om menn som må voldta sine sønner foran øynene på bødlene, tenåringsjenter som aldri vender tilbake fra en «natt» med sine fangevoktere, tortur og massegraver.

Men også mistenksomheten mellom fangene, hvordan overlevelsesinstinkt og overgrep langsomt forvandlet dem til ikke-mennesker. Vår S. havnet på «kvinnehuset» for fangevokterne - og ble gravid. Kanskje med kommandanten for fangeleiren - Kapteinen - en behagelig, sivilisert og elskelig bøddel.

Din samtid

Det mest påfallende med denne fortellingen er hvor lik den er beretninger fra konsentrasjonsleirer under 2. verdenskrig, noe som også viser det monotone i ondskapen, det evig gjentakende i de grusomste overgrep. Forskjellen er bare at du som leser ikke kan toe dine hender og rystes over at samtida lot det skje - for dette er din samtid.

Det er derfor synd at Draculic har valgt en så forvirrende tilnærming til stoffet, der leseren har vondt for å skille mellom hvem som forteller, hvem som tenker, hvem som fortolker, hva som er øyenvitneberetninger, hva som er litterære teknikker - ja, i det hele tatt hvorvidt S. virkelig eksisterer (noe hun gjør). Boka hadde tjent på at Draculic dempet sin egen fortolkende forfatterrolle som i passasjer bare virker forstyrrende og overflødig, og heller rendyrket S.' egen beretning.