Ondskapsfull bestselger

Den ekstreme dyrkingen av det bedrøvelige er blitt mindre spretten og morsom.

Hva er det med «Den onde greven» som har gjort den til en bestselger i verdensformat? Femte bok i Lemony Snickets serie heter «Den skrekkelige skolen», og tittelen er i grunnen bare fornavnet. Her fortsetter de tre foreldreløse Baudelaire-barna sin desperate, men fullstendig håpløse kamp for å slippe unna grev Olafs klør. Han jakter på formuen de har arvet etter foreldrene, og skyr absolutt ingen midler.

Uforutsigbart

Kanskje suksessen skyldes at denne serien representerer en helt annerledes måte å fortelle om og for barn på? Framfor alt er det en intellektuell måte å fortelle på: ironisk, distansert, ordrik. Eller det kan være noe med settingen som er ubehagelig gjenkjennelig for mange, og som derfor appellerer så sterkt: De voksne er udugelige, inkompetente og selvopptatte, helt ute av stand til å beskytte barna mot de virkelige farene, men fulle av ravgale ideer om sine egne innretningers fortreffelighet. I akkurat denne boka er det en kostskole som er så teit at de færreste vil være i stand til å pønske den ut. De tre barna har ingen andre holdepunkter i livet enn samholdet seg imellom og sin egen kreativitet. Alt annet er komplett uforutsigbart, ubarmhjertig og urettferdig hinsides all fornuft.

Galgenhumor

Snicket har en elegant stil, og er aldri i beit for finurlige uttrykksmåter og snodige innfall. Det resulterer i en fortelling som stadig er underholdende, med galgenhumor som sitt mest framtredende element. Men det er blitt litt mindre sprut i historien nå. Er den konstante strømmen av ulykker og urettferdighet i ferd med å ta pipen av fortelleren?