Live-published photos and videos via Shootitlive

Anmeldelse: Harry Styles på Oslo Spektrum

One Direction-Harrys musikalske hamskifte

Sjarmerende, men ujevnt.

KONSERT: Harry Styles ble født i feil tid. Om man skal tro hans selvtitulerte solodebut – en av fjorårets bedre poprock-plater – har han egentlig mer til felles med Elvis enn Bieber. Det er country og rock ‘n’ roll som får 24-åringens hjerte til å smelte, ikke P3-formatert pop.

Harry Styles

4 1 6
Hvor:

Oslo Spektrum

Tilskuere:

ca. 9400

«Det musikalske hamskiftet kler ham.»
Se alle anmeldelser

Sånn sett må han vel å ha følt seg litt utilpass i One Direction, det Simon Cowell-stifta boybandet som vant halve kongeriket. Eventuelt er det modnere, modigere sololøpet bare hans måte å avreagere på.

Uansett kler det musikalske hamskiftet ham. Det samme gjelder kveldens fiolette fløyelsdress. Etter en sjeldent meditativ oppvarming, hvor Johnny Cash og annen tidløs country lydlegger tegnefilm av en rubikskube, entrer Styles scenen og fremfører det jordfarga låtmaterialet med stødig hånd.

Inspirerte øyeblikk

Riktignok kjennes det ofte et ørlite hakk daffere enn på plate – turnering er slitsomme greier, tross alt – men det er ikke samme som at konserten er uten enkelte flotte øyeblikk.

«Ever Since New York» og påfølgende, albumbeste «Two Ghosts» er tidlige høydepunkter. A capella-partiet mot slutten av førstnevnte, i tillegg til de vakre høyfjellsanimasjonene som forsterker western-preget ved sistnevnte, er spesielt inspirerte øyeblikk.

RUBIKS KUBE: Harry Styles med sjeldent meditativ oppvarming, skriver vår anmelder. Foto: Frank Karlsen/Dagbladet.
RUBIKS KUBE: Harry Styles med sjeldent meditativ oppvarming, skriver vår anmelder. Foto: Frank Karlsen/Dagbladet. Vis mer

Langt mindre overskuddspregede er låtene som ikke er fra soloskiva. Så fort Styles og hans dyktige band setter i gang med One Direction-hitten «Stockholm Syndrome» er det som om de faller inn i autopilot. Dette pliktløpet strekker seg videre inn i Ariana Grande-samarbeidet «Just A Little Bit of Your Heart», som heller ikke er helt tjent med den «rocka» innpakningen.

Det er vel her, som vanlig, at vi trøtte kritikere skiller oss fra publikum. Slagerne er tross alt hva som slår best an: «What Makes You Beautiful» og det lavmælte leirbålsnummeret «If I Could Fly» – begge gamle One Direction-låter – er hva som slår best an, om man skal måle etter allsang. I mine notater står det imidlertid «litt kjedelig».

Selvironisk, ikke selvopptatt

«Buh-buh! Where are you going? I’ve got 15 minutes left. It doesn’t do well for my narcissism when people leave early,» spør Styles spøkefullt idet noen forlater salen før ekstranummeret. Jeg har sett både Yelawolf og Drake gjør det samme, men drevet av selvopptatthet snarere enn selvironi. Det viser at Harry, tross alt, er en fyr med begge beina planta på jorda.

Man får samme inntrykk av hans tapre tolkning av Fleetwood Mac-klassikeren «The Chain» i konsertens siste minutter. Den sitter virkelig ikke som et skudd, men i motsetning til avsluttende «Kiwi» – en åndssvak sak hentet rett fra ballerockens dødsbo – er den en oppmuntrende påminnelse om at pop og smakfull gitarmusikk var to sider av samme mynt for 40 år siden.

Hvem hadde vel trodd et gammelt boyband-medlem skulle bli til en ganske så ålreit ambassadør for den slags voksenpop?