Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Onkel Adolf

Filmen om Hitlers siste dager får tyskerne til å gå mann av huse. Kritikere og bedrevitere slåss om oppmerksomhet for å kunne overgå hverandre i politisk korrekthet.

OBERSALZBERG/BERLIN (Dagbladet):

P å lerretet framstår despoten som en nedbrutt villmann med snørr og tårer sprutende rundt i sin Führerbunker under sentrum av det brennende Berlin. Men det kan ikke stoppe fascinasjonen for mennesket med den komiske barten. Heller ikke hos velgere som er født årtier etter hans død.

TURISTATTRAKSJON:

En eldre herre i tyrolerhatt og nikkers stopper ærbødig mens han strammer seg voldsomt opp foran et digert maleri av den unge Hitler som i motvind holder hakekorsfanen høyt. Mannen legger armene på ryggen og blir stående et par minutter. Tanken på hva han måtte ha drevet med i Tusenårsriket, er ikke til å komme utenom, der vi betrakter hans stille andaktsstund.

Den halve millionen tyskere som hvert år legger veien forbi Førerens foretrukne landsted, kommer ikke for å oppleve det splitter nye museets manende bilder fra konsentrasjonsleirer, men er her for å se hvordan prominente nazister pleide å tilbringe ferien.

De kliver inn i gamle bunkersanlegg, etterlater seg kanskje en «Sieg Heil» eller «Kilroy was here» på veggen nede i bunkeranleggene. Eller de tar bussen opp til Ørneredet, «Eagle's Nest», som Kehlsteinhaus heter på turisttysk.

ADOLF OG EVA:

De siste 130 meterne til fjelltoppen foregår med elevator inne i fjellet. Vel på plass i kafeen, som den trofaste sekretær Martin Bormann innredet for en milliard kroner, blir vi traktert med mikrobølgepølser og øl fra flaske. Og får en smakebit av videofilmen som selges nesten bare her. Den med Hitler og Eva Braun som tumler rundt med schäferhunden Blondie i de samme traktene for 60- 70 år siden. Eksklusiv vare, som medturister i alle aldrer stiller seg pent i kø for å sikre seg et eksemplar av. Godt å ha, hvis det plutselig skulle dukke opp ei uke uten kilometer av autentiske nazifilmer på de vanlige TV-stasjonene.

PUBLIKUMSSUKSESS:

-  Jawohl! brøler den middelaldrende fyren i kinosetet bak oss og sparker begeistret i setet. Det skal bli til mange spastiske gledesutbrudd i løpet av de kommende par timene. Hele landet er i disse dager på kino for å se «Undergangen».

«Der Untergang» er etter bare ei uke på plakaten blitt en kassasuksess av rang. Det ventes tre millioner betalende i løpet av to- tre uker.

Bernd Eichinger er filmskaper med stor integritet. Ingen ville offentlig beskylde ham for å være ute etter å slå mynt på Katastrofen og dens dokkeførere. Selvsagt tror vi på ham når Eichinger i ramme alvor påstår at det er nødvendig å vise et troverdig menneske, også når det gjelder Adolf Hitler i sin siste dans på kanten av stupet mot avgrunnen.

ER DE ARISK?

«Har De legitimasjon?» spør dommeren som er tilkalt for å vie Føreren med Eva Braun. Dette skjer drøyt ett døgn før paret skal begå selvmord sammen. Men først hymens lenker. Og det etter alle nazikunstens regler. Hitler ser forvirret på dommeren, som ikke bare skal ha et skriftlig bevis på at han virkelig har Føreren foran seg. Mannen vil også vite om Føreren er av ren arisk avstamning.

På dette tidspunktet er det i den fullsatte salen bare oss to utlendinger som slår opp latterdøra på vidt gap. De innfødte er vel vant til ID-hysteriet som gjør det til en risikabel manøver å forlate heimen uten seks- åtte skriftlige plastinnbakte beviser på navn, adresse, alder og opprinnelsessted.

EN SANG FOR ONKEL:

«Etterpå får dere lov til å synge for onkel Hitler, barn,» sier ekteparet Goebbels til sine seks håpefulle.

Ekteparet har allerede besluttet å myrde dem. Magda unner ikke ungene sine å vokse opp i en verden uten nasjonalsosialisme. Hun gir dem giftkapslene - en etter en. Tusenårsrikets førstedame blir overrakt Partiets gullmerke av onkel Adolf personlig.

Skulle bare mangle at det ikke fløt et par tårer ved den anledningen. Både i Førerbunkeren og rundt oss i kinosalen. Men livet må gå videre. Og der kommer Førerens elskerinne gjennom 15 år dansende gjennom de spartanske tilfluktsrommene.

«Dere kan kalle meg fru Hitler!» jubler Eva Braun og beordrer musikk og champagne. SS-offiserer og tjenerskap blir invitert med på festen, mens bomber og granater hagler over kvartalet. Brennevinet flyter. Aktørene hiver seg ut i en grenseløs orgie.

FOLK OG FEDRELAND:

Utenfor dør barn og oldinger som fluer i fortvilt kamp for Volk und Vaterland. Og Führer, selvsagt. De kunne bare ikke vite at han selv vegeterte i sikkerhet under seks meter betong og stort sett brukte tida på å forbanne sitt Folk. Det hadde forrådt ham.

Nå hadde denne svikefulle nasjonen fortjent undergang og fryktelige konsekvenser. Generalene har ikke mot til å fortelle ham sannheten. Det vanvittige håpet om hemmelige våpen og skjulte troppestyrker som skal bringe frelse og seier i siste øyeblikk, er en illusjon som bare Hitler tror på. Men ingen av de feige krigshisserne tør å si ham imot.

EN FÆL FYR:

-  Det er en dårlig film, sier professor Hajo Funke fra Freie Universität i Berlin. Historikeren er også ekspert på ekstremisme. Hendelser og detaljer er rotet sammen til ei herlig suppe. Her griper de for eksempel fatt i en SS-lege og framstiller ham som offiser i humanitær innsats. I virkeligheten var Otto Schenk en fæl fyr som slett ikke risikerte livet for å redde andre. Det tyske folket framstilles som et offer, der det kjemper fortvilt mot overmakten. Slikt passer bra i mange menneskers verdensbilde.

-  Hitler var kanskje en slags filmstjerne i manges øyne. Eller hva er forklaringen på den voldsomme interessen for alt som har med ham å gjøre?

-  Noen stjerne var han virkelig ikke. Dopa, gal, tragikomisk og en kaputt figur, slik vi også ser ham i filmen, sier Hajo Funke.

SVERMER FOR SS:

-  Når østtyske velgere går til urnene og presterer 9,2 prosents støtte til et moderne naziparti, skyldes det at viruset er sprunget videre til barnebarngenerasjonen?

-  Det er nok tilfellet for unge mennesker i store deler av det tidligere DDR. I Øst-Tyskland er det ikke sjelden å se sønnesønner som svermer for en bestefar med SS-bakgrunn. På begynnelsen av 50-tallet identifiserte 80- 90 prosent av vesttyskerne seg stadig med nazistyre, sier Funke.

-  Halvparten av befolkningen mente at nasjonalsosialismen hadde vært en god idé, men at den ble dårlig gjennomført. Jødehat ble også betraktet som OK. Men vi som tilhørte 68-generasjonen, satte fingeren på dette og fikk i gang en diskusjon som ikke etterlater tvil om at vi først og fremst følte dyp skam for det foreldregenerasjonen hadde stelt i stand, sier Hajo Funke.

HELMUT KOHLS TÅRER:

Tyske politikere ville ikke vært seg sjøl hvis de ikke hadde noe å mene om «Undergangen». Gamlekansler Helmut Kohl sitter - som vanlig - med tårer i øynene når han betrakter verket. Han mener dette er viktig.

Bildene av hengte desertører i lyktestolpene får minnene til å trenge seg på. I sine velmaktsdager snublet Kohl flere ganger i ugjennomtenkte bemerkninger om de 13 grusomme åra. «Den sene fødsels nåde» var et uttrykk han brukte om sin egen generasjon - den som ikke kunne holdes personlig og moralsk ansvarlig for ulykkene.

REAGAN OG BUSH:

I Bitburg ville Kohl trekke med seg Ronald Reagan inn på en kirkegård med SS-graver. Rabalderet varte i ukevis. Nylig sammenliknet han Forbundsdagens kloke president med Hermann Göring - og mente at Wolfgang Thierse er en verre politiker enn nazistatens nestkommanderende.

Etterkrigshistorien er full av parlamentarikere som har snublet i egne nazireferanser. Den nest siste var justisminister Herta Däubler-Gmelin, som under valgkampen i 2002 uttalte at George W. Bushs krig i Irak skulle føres for å ta oppmerksomheten bort fra innenrikspolitiske problemer i USA.

«Den metoden kjenner vi tyskere fra han derre Adolf,» sa hun - og seilte i en parabolsk bue ut av departementet sitt. Slike fornærmelser ville ikke Gerhard Schröder ha folka sine til å slenge etter amerikanske presidenter.

NAZISTER OG JØDER:

Et konservativt medlem av Forbundsdagen ble i fjor sparket ut av CDUs parlamentariske gruppe. Under et møte med brunskimlete partikamerater var han kommet i skade for å gi jødene skylda for bolsjevikenes myrderier i Sovjet etter revolusjonen. Derfor er ikke jøder bedre enn nazistene var, mente mannen.

Han fikk prompte kjærlighetsbrev fra generalen som ledet landets elitestyrker. Dagen etterpå fant denne demokratiske offiseren seg selv på gata som ufrivillig pensjonist med avtrykk av forsvarsministerens fem sure tær på nederste del av ryggtavla.

-  Jeg tror folk er gærne, jeg, sier Rochus Misch (87). Hitlers livvakt og tjener reiste rundt med sin Fører til de forskjellige hovedkvarterene under hele krigen.

-  Nå er jeg den eneste overlevende. Den eneste som virkelig kan si hvordan det var. De ringer hele tida for å få meg til å være med på TV-opptak. Er nettopp tilbake etter ei ukes opphold i Polen med tysk TV2. Måtte vise dem rundt og fortelle hvordan hverdagen vår var i Wolfsschanze, sukker den tidligere SS-løytnanten.

ALT OM ADOLF:

Han ville heller snakket om en skiferie på Skeikampen enn opplevelsene under krigen. Men tyskerne vil ha alle detaljer om onkel Adolfs hverdag. Det er nemlig ikke bare Berghof og Kehlsteinhaus i Obersalzberg som trekker hundretusener av skuelystne hvert år.

I Ketrzyn - på tysk Rastenburg - i Polen lå hovedkvarteret Wolfsschanze, der attentatet mot Hitler fant sted den 20. juli 1944. En bunke utbombede ruiner utgjør sporene fra hine hårde dager.

Polske gatehandlere og kioskeiere må ikke forholde seg til tyske forbud mot handel med hakekors og Hitler-byster. Også her risikerer interesserte å måtte smøre seg med tålmodighet, før de kan sikre seg et rustent jernkors til stueveggen.

HITLER-INDUSTRIEN:

Resultatet av tidsvitner som Mischs gode hukommelse («Hitler var en bra sjef») gir seg utslag i daglige kaskader med nazihistorikk på de ulike TV-kanalene. Spesielt tysk TV2s historiker Guido Knopp har de seinere åra prestert å gjøre en ren industri av diktatoren og hans nærmeste omgivelser.

Hitlers kvinner, Hitlers generaler, Hitlers hjelpere, Hitlers bla bla bla står på programmet seint og tidlig. Alltid med en sørgmodig stemme som i bakgrunnen opplyser om at de var forbrytere og fæle folk, alle sammen. Men på skjermen marsjerer staute SS-folk i svarte uniformer og med flotte faner i sprakende farger, mens Føreren sieger og heiler og hever armen til massene, gjerne unge mennesker som bryter gråtende sammen ved synet av datidas største stjerne.

EN OPPRØRT DIREKTØR:

Bernd Wagner er østtysker, nå direktør for Gesellschaft Demokratische Kultur i Berlin. Han arbeider aktivt mot høyreradikalisme og har nære kontakter med slike miljøer over hele landet.

-  Bestefar som sentrum for grupper av unge mennesker er et fenomen vi ofte opplever. Han sitter der og forteller historier om de gylne tidene i SS og nazipartiet. For ham er utlendinger - da som nå - dritt som må fjernes fra landet. Jøder er rotløse undermennesker og terrorister som vil ødelegge alle arabere, sier Wagner.

-  Bestefar passer på at de unge bare hører arisk musikk og ser ariske filmer. Han gir ros når annerledes tenkende blir tvunget til å flytte fra gruppas lokalområde. Jeg blir svett på ryggen ved lyden av seriøse politikere som nå forsøker å få «Undergangen» som pensum i skolen. Skjønner ikke disse menneskene at nettopp slike filmer virker helt mot hensikten? Jeg har selv opplevd bølinger med ungnazi som brøler begeistret når negeren slås i hjel i en egentlig antinazistisk film, sier Bernd Wagner.

VÅR SALIGE ADOLF:

Winifred Wagner var enke etter komponisten Richards barnebarn. Hun ledet Wagner-festspillene i Bayreuth gjennom hele diktaturtida og fikk rause pengetilskudd fra Hitler, som hun var på fornavn med. Etterpå var det ikke nettopp anger som preget henne.

-  USA, jeg lengter etter USA, pleide hun å si til familiemedlemmene. Men det var ikke amerikanerne hun siktet til. Det var «Unser seliger Adolf» - vår salige Adolf.

«Jeg så ham aldri gjøre noe galt. Skulle Hitler plutselig komme inn døra her nå, ville jeg blitt like glad og lykkelig for å ha ham her som jeg var den gangen,» uttalte hun i et intervju like før sin død i 1980.

I ukas utgave av den høyreradikale National-Zeitung står omkvedet fra de lukkede sirkler rundt stambordene på trykk: «Spørsmålet ligger på tunga: Hvorfor dagens politikere, uansett alle rettferdige fordømmelser av nasjonalsosialismens urett, spesielt den ulykkelige jødeforfølgelsen, ikke ser nærmere på hvordan Hitler med utslagsgivende hjelp fra fremragende fagfolk beseiret arbeidsløsheten.»

For det var jo ikke alt han gjorde som var galt, han onkel Adolf. Vi får heller se stort på 50 millioner liv, hvis vi bare kan finne arbeid.

HUN OG HAN: Der Führer og hans mangeårige elskerinne Eva Braun er her fotografert under et middagsmåltid. Hitler og Braun levde sammen i stor privat rikdom og førte en luksuriøs livsform, godt skjult for det tyske folk - og helt annerledes enn det ansikt han viste sine undersåtter.
NÅ OG DA: I dette rollebildet fra filmen ser vi til til venstre Juliane Köhler som Eva BRaun og Bruno Ganz som Adolf Hitler. Det har blitt lagt mye arbeid i å etterlikne originalene i bildet ovenfor.
BOKBÅL I BERLIN: Fra filmen «Der Untergang» som handler om de siste dagene i Adolf Hitlers liv, er det blant annet bygd opp en skrekkinngytende scene der det er laget et mastodontisk bokbål i Tysklands hovedstad, berlin.
HØYT OG STORSLÅTT: «Ørneredet», eller Kehlsteinhaus, var Fører Adolf Hitlers favorittlandsted. Her kunne han bevege seg fritt i tyrolerhatt og nikkers og føre et tidvist luksuriøst selskapsliv for deler av eliten i NS-partiet. Stedet ble ikke ødelagt under eller etter krigen, og er et yndet turistmål, ike minst for nåtidas nazister.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media