Onkel Jono

En av Jono El Grandes (30) komposisjoner handler om en nyrestein som kom ut av kroppen hans da han var på do.

DET GÅR MOT slutten av intervjuet. Jono El Grande har tatt av seg hatten og tørket tomatjuice av den velfriserte barten. Han har lagt seg ned på benken ved siden av bordet med en pute under hodet. Fullstendig utmattet etter å pratet nesten uavbrutt om seg selv, musikken og gud vet hva i en og en halv time. Mellom to nye høylydte slurper tomatjuice kommer betroelsen:

- Jeg har nok en frykt for å være vanlig. Det er jo grusomt å være vanlig.

«DEN NYE VINEN» kalte de seg, Ari Behn og hans kunstnervenner, da de sto fram fra Oslos underverden for noen år tilbake. Siden den gang har Jono El Grande dukket opp i aviser og ukeblader med jevne mellomrom. For det meste på grunn av sitt kongelige bekjentskap. Men innimellom for det han har viet sitt liv til - kjærligheten til kona, NRKs helsejournalist Anbjørg Sætre Håtun - og kunsten.

Hans forrige album ble bare gitt ut i et begrenset opplag på 500 plater, og Jono har fremdeles mesteparten liggende hjemme. Men han har fortsatt sin gjerning som komponist og dirigent for sitt ti mann store orkester, The Jono El Grande Orchestra. Og nå sitter han her, vel antrukket i dress på Bølgen & Moi på Oslos beste vestkant. Med en kopp ginseng-te og «noe helsekost-greier» i magen etter frokosten med sin kone. Klokka er ikke mer enn ni, men bohemen med den svulstige retorikken er allerede sprudlende opplagt, og vil gjerne fortelle om hvordan han ble inspirert til å lage en sang om da han fikk nyrestein.

- Den heter «Cha!». Jeg tror det er et portugisisk ord. Det betyr te på norsk. Jeg drakk så mye te en periode, og plutselig en dag sa det bare knips.

- Knips?

- Ja, på doen. En kveld mens jeg satt oppe og komponerte, kjente jeg plutselig noen vanvittige smerter. Jeg ringte 113 og sa at nå må dere komme. Det gjelder liv og død. Jeg har fått nyrestein! Jeg har drukket for mye te! De sa at det ikke var farlig, men jeg fikk dem til å komme likevel. De ga meg en resept på et eller annet for at jeg skulle holde ut. Og så var det bare å vente på at den skulle komme ut av seg selv. På at den skulle vandre gjennom urinrøret og ned i blæra. To uker etter satt vi en gjeng og feira at jeg skulle bli 27. Plutselig kjente jeg at den kom. Jeg gikk på do, og knips!, der lå den. Da begynte vi å danse.

- Og så ble det en sang?

- Ja. Den begynner med et knips, og så handler resten om gledesdansen over at nyresteinen er ute. Om hvordan jeg svevde rundt i ammetåka etter å ha født min lille stein.

ALBUMET «Fevergreens» er ifølge komponisten selv et sammensurium av rock, jazz og klassisk - inspirert av blant annet Stravinskij, Prokofjev og Sjostakovitsj og tidlig populærmusikk. Og av å falle på sykkel.

- Det å falle på sykkel, med vilje, er en av mine store inspirasjonskilder til min kreativitet.

- Dette må du forklare.

- Av og til, ofte på søndager, sykler jeg opp i Frognerparken og faller av sykkelen. Ikke skikkelig knall og fall, men mer en elegant omsegning. Så sykler jeg videre og faller igjen, slik at folk skjønner at jeg ikke slår meg, men at det har en hensikt.

- Å?

- Det er ikke en performance, altså. Jeg gjør det kun for min egen del. Men hvis noen ler, er det selvfølgelig hyggelig. En gang kom det en busslast med japanere som jeg falt foran. De knipsa i vei, for de skjønte jo ikke hva dette var for noe. Hvis jeg hadde gjort det samme på et galleri, så ville folk trodd det var kunst. Når jeg gjør det midt i byen som den naturligste ting i verden, så undrer folk seg over hva i all verden dette er for noe. Det er veldig inspirerende. Adrenalinet begynner å pumpe, og jeg føler meg utrolig lykkelig. Hjernen min er renset for alle trivialiteter. Da kan jeg gå hjem og skrive musikk. Det er ikke tull. Dette har jeg holdt på med siden 80-tallet.

DET BEGYNTE, av alle steder, i Bærum. På Bekkestua. Han gikk på Steinerskolen og fant raskt en gjeng med kompiser som var interessert i like rare ting som han selv. Turen gikk videre til Romerike Folkehøgskole («en barnehage for voksne»). Så flyttet han til Bergen for å gå på kunstskole.

- Men så fikk jeg lyst til å gjøre noe annet enn bare å tegne og male. Jeg ville bruke mer tid på musikk, og begynte å jobbe i en barnehage ved siden av. Det likte jeg godt, men så fikk jeg sparken.

- Hvordan klarte du det?

- Fordi jeg danset det jeg kaller livets dans . Alle barnehagetantene var veldig opptatt av sånne pedagogiske modeller. Jeg nektet å la meg kue av det der. Jeg opptrådte hele tida på barnas premisser. Oppfordret dem til å få ut gørra. Og så en dag fikk jeg beskjed om å sitte stille og lese for barna. Jeg hysjet på barna og fikk dem til å sitte stille. Men dette skjønte de jo ingenting av. Hva er det med onkel Jono? De ble så skuffa over at jeg oppførte meg som tantene. Det var utrolig ubehagelig for meg også, og jeg tenkte at nei, dette strider mot mine grunnleggende prinsipper. Så jeg klappet sammen boka og sa: Sorry, unger. Jeg bare spøker med dere. Nå skal vi danse! Det ble vill jubel. De var helt frenetiske, løp rundt og var helt ville. Den sure tanta rev opp døra og sa: Hva er dette? «Vi danser livets dans», sa jeg. Så fikk jeg sparken.

- EN HELT VANLIG dag i midt liv? Jeg har ingen vanlige dager. Sluuurp. Det er så fint å slurpe med tomatjuice. Med den får du maksimal slurpe-effekt. Den er akkurat passe tykk. Dessuten er det veldig sunt. Ikke så surt, og mye c-vitaminer. Det er ekstremt bra dagen derpå. Det er ikke dagen derpå i dag, men jeg drikker for å forebygge.

Det er nå Jono ber om en pause og legger seg ned i fosterstilling for å samle krefter. Han ser ut som et lite barn i en voksen manns klær. Gjestene på restauranten skuler bort mellom munnfullene med frokost. Hvorfor gjør han så mye rart?

- Jeg kjente meg ganske godt igjen da jeg så en dokumentar om kunsteren Tatjana fra Flekkefjord, Lars Kristian Guldbrandsen. Han sa at det verste ordet han visste var alminnelig . Jeg liker eksentriske mennesker. Jeg tiltrekkes av dem. Det å være eksentrisk betyr jo å befinne seg utenfor sentrum. Som kunstner mener jeg at man befinne seg utenfor sentrum. Hvis alle andre befinner seg i sentrum, må man gå ut av sentrum for å oppdage noe nytt. Så hvis noen faller for fristelsen å kalle meg eksentrisk, så passer det meg bra, sier Jono og smiler:

- Jeg skal danse livets dans resten av livet.

Lørdag 20. september skal Jono El Grande dirigere orkesteret sitt i Oslo Konserthus. Det blir litt av et syn.

VISJONÆR: - Jeg skal ha med ti håndplukkede virtouser som har spilt med alt fra Oslofilharmonien til Jokke og DeLillos. Jeg har jonoelgrandifisert dem, kastet min ånd over dem. Min visjon er å bygge en bro mellom kunstmusikk og populærmusikk.
SYKKELDELISK: - Jeg liker å gjøre rare ting. Jeg må bryte med det som er vanlig for å finne insprasjon, sier Jono El Grande.