Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Onkel Oskar

Moralens voktere tyter igjen fram og strømmer inn der engler knapt tør sette sine føtter.

DET ER

en kjent person, svært kjent. Hos oss heter han onkel Oskar, tidvis også tante Alma. I andre familier har han andre navn, og han kan i prinsippet være av alle kjønn, selv om det nok oftest dreier seg om ett av de to vanligste. Jeg husker min søsters konfirmasjon. Den ble godt planlagt med bordsetning, taleliste i følge skikk, bruk og kort sagt hele borgelighetens konfirmasjonsfests manuskript. Førti gjester var invitert. Vi skulle spise lammesadel og ha rekecocktail til forrett. (Desserter var vi aldri særlig gode på hjemme hos oss. Derfor husker jeg ikke hva desserten var eller om vi hadde noen). Min far ville drikke spansk rødvin til sadelen og en lett italiensk hvitvin til forretten. Min mor husker jeg, hadde større sans for det franske. Vinsaken ble diskutert i lette former uten verken sinne eller vellystighet. Vårt hjem hadde en diskret sjarm omkring disse tingene, som ofte resulterte i et Ole Brumsk: «Ja,takk begge deler!». Det var da min mor utbrøt: «Men onkel Oskar kommer jo!».

I grunnen

hadde vel alle vært klar over det. Dette var en konfirmasjon og onkel Oskar skulle komme. Han hadde allerede sendt et par bibelverspåminnelser til konfirmanten, og han gledet seg til selskapet. (Jeg har for så vidt ingen grunn til å tro annet enn at han virkelig gledet seg, selv om gleden aldri tegnet seg helt tydelig på onkel Oskars ansikt). Vi kan ikke drikke vin når onkel Oskar kommer! - sa min mor, og et slags lammelsens teppe la seg med ett tungt over konfirmasjonsforberedelsene. Onkelen ville med sikkerhet bli både såret og lei seg dersom det ble nytt alkohol i hans konfirmasjon. Selvfølgelig var den ikke hans. Den tilhørte min søster, men likevel, med onkel Oskar i rommet, kunne en ikke lenger se det helt på den måten. Her var det mer som skulle konfirmeres: Onkelens tro på det virkelig gode i mennesket. En type gode som altså ikke omfattet det ganen måtte oppfatte som godt. Dette var på den tiden da Fuhr i Grimstad produserte Norges beste eplemost. Lett avkjølet var den akseptabel både til rekecocktail og lammesadel. Jeg tror egentlig ikke min søster brydde seg så mye. Ikke jeg heller, men det satt trettisyv andre mennesker ved det festbordet som savnet en lett hvitvin av italiensk eller fransk merke, foruten en litt tyngre rød en til sadelen.

DET ER LENGE

siden min søsters konfirmasjon. Vår onkel Oskar forsvant fra jordens overflate til en plass i vigslet grunn for flere år siden. Vi kan undres på om Onkel Oskars, tante Almas og de andre mørke kontrollørenes ånd er død og borte. Det er lov å håpe, men er dette et realistisk håp? Selv har jeg ikke flere søstre i konfirmasjonsalderen, og bare svært sjelden inviteres jeg i konfirmasjoner. Derfor har jeg ikke ved selvstudier kunnet gå inn og søke onkel Oskar-fenomenet i andre familier i nåtid. Tidvis har jeg kjent en svak eim av det når jeg har kommet i nærheten av pastorer i frikirkelige menigheter. Det er heller ikke fritt for at enkelte politikere jeg til og med har danset med har hatt Oskar-talentet i seg, og det så nær overflaten at litt av ånden har sevet ut og revet meg i neseborene. En stakket stund tenkte jeg at de mørke kontrollørene befant seg i en slags nesten-skinndød tilstand, og at de med tiden ville smuldre bort som var de frø kastet på stengrunn.

Jeg tok feil. De lever enda som mørke skygger i kulturens avkroker og avgrunner. De sitter og venter på at en annonsert avansert rockekonsert i Kristiansand skal eksponere noen nakne mennesker i erotiske møter på rockescenen. De anmelder alle, ikke fordi det var deres rockeband akkurat, for det var det neppe. De gikk til anmeldelse fordi deres interessefelt fikk inn noe som gjorde dem både såret, lei seg og offer for anstøt. I den påfølgende rettssaken satt Oskars åndelige arvinger med følge og passet på at de elskende fikk sin fortjente straff. (Jeg tenker med gru på hva som kunne ha skjedd med min søster dersom vinene var kommet på bordet).

KORT ETTER

skjedde det et under. Et under egnet til å vekke nesten skinndøde fra de fleste avgrunner og avkroker: En svært mektig mørke-kontrollør vant et større valg i en stor nasjon ved å sverge til noe som vel i vår familie kunne vært kalt «onkel Oskars minne». Nå tyter de fram og strømmer inn der engler knapt tør sette sine føtter. Om ikke akkurat rødvinen blir feiet av bordet, blåses det liv i gamle skikker som abortnemnder og begrenset frihet for de annerledes elskende. Det skrives i avisen at amerikanerne raser over at Aleksander den Store beskrives som homse, eller i det minste bifil. Tenke seg til: Deres Aleksander! Jeg minnes vagt noen her hjemme med et eierskap til Alf Prøysen. Samtidig tar friluftsnemnda i Oslo for seg skogen ved Sognsvann og meier den ned, slik at nå må gutta i skogbrynet dra lenger på landet for å finne seg en elsker. Onkel Oskar er gjenoppstanden fra flere kilder enn vigslet jord. Det er vind i seilene for dem som nekter homser og lesber den likebehandling de ønsker, nemlig å kunne gifte seg som andre folk. Ingen skal da få lov å besudle ekteskapet, vårt ekteskap!

LIKEVEL TROR

jeg verden lister seg framover. Ennå er jeg av den oppfatning at ingen kan stille seg midt i elva og endre vannets løp. Fremdeles mener jeg at vi mennesker er mangfoldige, og at mangfoldet aldri vil kunne kontrolleres verken av onkel Oskar eller av dem som lever som ham. I tillegg finner jeg det greit å få sagt noe om hvor lite mening det er i at syvogtredve må ta til takke med noe som er for dårlig, fordi en eneste surpomp kunne surne ytterligere. Kan vi tilgi onkel Oskar og tante Alma og de andre fra min søsters konfirmasjonstid? Kanskje - fordi de ikke visste hva de gjorde, og fordi vi ga dem makt ved å tenke med gru på hva som kunne skje dersom de fant vin på konfirmasjonsbordet. Men dagens mørke kontrollører, nei, for dem finner jeg ingen tilgivelse.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media