De menneskelige kostnadene for barn som fødes mot mødrenes vilje kan ikke kompenseres i penger, skriver artikkelforfatteren. Foto: Privat.
De menneskelige kostnadene for barn som fødes mot mødrenes vilje kan ikke kompenseres i penger, skriver artikkelforfatteren. Foto: Privat.Vis mer

Debatt: Fosterreduksjon

Ønsk «abortturistene» velkommen

Alle argumentene som anføres for et forbud mot fosterreduksjon kan like gjerne benyttes til å forby all abort.

Meninger

De siste dagene har debatten rundt fosterreduksjon blusset opp igjen. Nå sist omhandler den at utenlandske kvinner bedriver «abortturisme», siden de må reise fra hjemlandene sine for å ta abort de selv betaler for.

I debatten er konsekvensene av å nekte kvinnene disse abortene fraværende. Alle argumentene som anføres for et forbud kan like gjerne benyttes til å forby all abort. Jeg skal omtale de i tur og orden.

Det første argumentet er at det sjelden finnes noen medisinsk grunn til å abortere et foster ved tvillingsvangerskap. Derimot er det kanskje akseptabelt å bedrive fosterreduksjon ved firlinger, og avgjørelsen må uansett ligge hos legene.

Men dette gjelder flertallet av aborter i Norge. De tas fordi kvinnen selv mener et svangerskap er for farlig, eller fordi hun ikke har psyken eller økonomien til å bli mor. Oftest fordi det ikke passer å bli mor der og da, for noen fordi de aldri vil bli mor. Det er flott at noen tar til orde for økt støtte til tvillingforeldre. Hvorfor omhandler da debatten om kvinner skal nektes abort eller ikke, fremfor økt støtte?

Tilgang til abort er kritisk både for kvinners fysiske og psykiske helse, og for livsvilkårene til dem og deres barn. Det bør ikke være en legeavgjørelse, men en kvinnerett.

Det andre argumentet omhandler at det er moralsk galt å ta abort når en kvinne har blitt planlagt gravid.

Men en stor andel av graviditeter i Norge er uplanlagte. Omstendigheter kan endre seg. Skal vi også nekte kvinner tradisjonelle aborter dersom de blir syke før uke 12, bare fordi svangerskapet var planlagt? Hvordan skal vi skille ut de kvinnene som planla en graviditet, og deretter mistet jobben, fra de kvinnene som ikke planla en graviditet, men tok abort fordi de var arbeidsledige allerede?

Jeg tror vi alle er enige i at det er etisk betenkelig å bli gravid hvis det er høy risiko for å miste jobben, eller å sette inn fire egg i en prøverørsbefruktning for å øke sjansene for at minst ett egg fester seg. Men de fleste tvillinggraviditeter er ikke et resultat av prøverør.

Dette er et argument på lik linje med å totalforby abort fordi en kvinne ble arbeidsledig i uke 8 og revurderte svangerskapet. Vi synes alle det er mer etisk betenkelig, men vi rettferdiggjør ikke et forbud av den grunn.

Det tredje argumentet er at abort av ett foster setter «det andre barnet i fare». Men hvilket barn snakker vi om her?

Sist gang jeg sjekket, omtalte vi ikke fostre som barn. Det vi snakker om er en 5-20 prosent sjanse for spontanabort. En høy risiko i helsevesen som har dårlig metode for inngrepet, og helt ned mot 5 prosent der de er kompetente.

Inngrepet risikerer ikke å skade fosteret når det blir et barn. Enten blir det spontanabort eller ingen skade. Vi snakker altså ikke om noen risiko for helseskade senere. Faren det er snakk om er en liten risiko for abort, i et helsevesen der kvinner har rett til abort med 100 prosent sannsynlighet. Hvilken rolle spiller det om risikoen hadde vært 80 prosent, hvis kvinnen allerede har bestemt seg for at alternativet er 100 prosent sannsynlighet for en tradisjonell abort?

Det fjerde argumentet omhandler at det jo kan hende kvinnen ikke tar abort i det hele tatt hvis hun nektes en «fosterreduksjon». Forbud har altså positive effekter, fordi det blir færre aborter.

Av alle argumenter er dette det mest etisk problematiske. I praksis vil dette fremtvinge fødsler av uønskede barn gjennom å sette mødrene deres i en pressituasjon. Barn som mødrene selv mener de ikke har ressursene til å ta seg av.

Jeg håper virkelig de som fronter dette planlegger milliardbevilgninger til barnevernet og psykiatrien, men det vil ikke være nok. De menneskelige kostnadene for barn som fødes mot mødrenes vilje kan ikke kompenseres i penger.

Enda mer problematisk blir det når det er utenlandske kvinner som skal nektes abort, ved at vi sier «Nei til abortturisme», som VG gjør på lederplass. De og deres barn får jo ingen støtte av oss.

Hvem er det som skader abortloven her?

VG skrev i sin forrige leder om temaet (22. februar 2016) at abortloven ikke er «ment som et tilbud om å redusere antall foster for dem som ellers er i stand til å ta imot barn», og påstår at teknologien kan komme til å «destabilisere det trygge politiske fundamentet loven hviler på».

Men VGs logikk er ikke forenlig med selve tankegangen bak selvbestemt abort, når de påstår at det ikke krenker retten til abort dersom bare kvinnen «ellers er i stand til å ta imot barn». Hvordan skal denne tanken følges opp ellers?

Skal kvinner som har ett barn fra før og nå er gravide på ny med ett barn, bare kunne nektes abort, fordi de jo var i stand til å ta imot barn sist gang? Og hvis ikke – hvorfor ikke det? Ut fra VGs logikk er det ingen forskjell på å få ett barn, og å få noen til. Hverken medisinsk, psykisk eller økonomisk.

Jeg kan ikke se at det er forkjemperne for selvbestemt abort som skader abortloven. Såkalt «abortturisme» hadde aldri vært så omdiskutert om det ikke var for at abortmotstandere satte det på dagsordenen. Det ville vært et ikke-tema, der kvinnene fikk god tilgang på abortene sine i trygge omgivelser. Abortmotstandere er gode på å kritisere og fordømme aborter. De er ikke like dyktige på å fremme noe fungerende alternativ.

Hvis vi nekter kvinner delvis abort, blir resultatet ett av tre.

  1. At kvinnen tar en fullstendig, tradisjonell abort hun ikke ønsker og finner nødvendig.
  2. At kvinnen ikke tar abort i det hele tatt, men føder barn hun ikke ønsker og mener hun kan ta seg av.
  3. At kvinnen må reise utenlands som medisinsk flyktning, og betaler privat for aborten hun ble nektet i hjemlandet.

Hva tenker man skal velges?

Det første alternativet innebærer flere aborter enn ved en fosterreduksjon. Det betyr i verste fall at kvinnen aldri kan få barn igjen etter komplikasjoner. Og hva innebærer det av psykisk belastning å bli presset til å ta en unødvendig abort? Det er også etisk betenkelig å øke antallet aborter unødig.

Det andre alternativet innebærer at uønskede barn kommer til verden. Det innebærer mer fattigdom, skadede kvinner etter risikofylte flerlingssvangerskap og flere psykisk ødelagte mødre og barn.

Det kan ikke gjentas ofte nok at å nekte en kvinne abort ikke er noen spøk. Kvinnen sitter med ansvaret. Vet du om psyken hennes tåler våkenettene etter for tidlig fødte barn? Hvem er du til å bestemme om kroppen hennes er rustet til å bære frem mer enn ett barn? Til om økonomien hennes tåler å få tvillinger som alenemor?

Det tredje alternativet omtaler VG som «abortturisme». Som om det er morsomt å reise utenlands for å ta en abort. Realiteten er tidsnød og fortvilelse mens ukene tikker, og desperasjon for å skrape sammen pengene. Det er ensomt. Slett ikke alle har råd til å betale fly og hotell for en venninne eller partner. Og det er farlig.

Det er ikke «turisme» å gå alene i en fremmed by rett etter narkose mens man er svimmel og kvalm. Tror vi utenlandske kvinner nyter å reise til Oslo i oktoberværet? Det er ikke anbefalt å fly alene etter medisinsk behandling for å spare penger du ikke har. Å omtale medisinske flyktninger som «abortturister» er grovt misvisende. Vi burde heller hjelpe kvinnene.

Heller enn å moralisere over utenlandske kvinner som betaler ut av egen lomme i Norge for abort, burde vi håpe at deres hjemland snart opphever forbudene sine. De fortjener trygg og tilgjengelig behandling i nærheten av støttende familie og venner, ikke å reise til oss. Frem til dette skjer, burde vi ta dem imot med åpne armer. Kanskje vi kan gjøre en vanskelig situasjon litt lettere? Kanskje vi kunne snakket med kvinnene fremfor om dem?

I England åpner lokale kvinner dørene til hjemmene sine for irske kvinner, så de slipper å betale for å bo alene på hotell eller reise hjem rett etter behandlingen. Situasjonen i Norge kan selvsagt ikke sammenliknes med England. De fleste kvinnene som reiser til Norge kommer fra våre naboland.

Alvorlighetsgraden i forbudet er ikke den samme. Likevel burde vi følge Englands eksempel: Åpne våre dører, fremfor å fordømme og forby.