Ønsker å briljere

Hans-Wilhelm Steinfeld har skrevet boka om Putin - og om litt for mye annet.

PUTINS REISE: Til en biografi å være, blir vi presentert for litt mange tankesprang, digresjoner og sidespor. Foto: NTB
PUTINS REISE: Til en biografi å være, blir vi presentert for litt mange tankesprang, digresjoner og sidespor. Foto: NTB Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Putin»

Hans-Wilhelm Steinfeld

Sakprosa

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2020

«Byr rikt fra sitt overflødighetshorn av intelligent og relevant kuriosa»
Se alle anmeldelser

Det er med stor respekt man går løs på ei bok om Russland av Hans-Wilhelm Steinfeld. Han er stappfull av kunnskap, og hadde et kontaktnett i Moskva som knapt noen annen ikke-russisk journalist, etter fire perioder, fra 1980-tallet til 2010-tallet, som korrespondent for NRK. Dessuten har han en legendarisk klisterhjerne, og et utpreget journalistisk temperament for spissing av historier, og for å skjære gjennom kompliserte saksforhold. Hans forbilledlig effektive nyhetsspråk gjennom eteren – som en knatrende bergensk mitraljøse som ingen kan finne ly for – er fortsatt velkjent i kongeriket.

Dette er utgangspunktet. Men det er ingen egentlig Putin-biografi vi har foran oss. Steinfeld begynner riktignok med begynnelsen, Vladimir Putins oppvekst i den utslitte imperiale hovedstaden som fikk navnet Leningrad etter Lenins død, men som med Putin som en slags viseborgermester på 1990-tallet fikk tilbake sitt gamle navn St. Petersburg. Guttungen, som selv beskriver seg som en pøbel, fikk sin grunnleggende identitet der, i en tøff oppvekst i den utslitte fellesleiligheten i gatestumpen Baskov Pereuklok midt i sentrum av byen. Steinfeld gir en sober skildring.

Ny kald krig

Utgangspunktet hans er fruktbart. Han vil forklare hvordan og hvorfor Vesten mistet Russland, og Putin mistet Vesten. For utgangspunktet var tilsynelatende det aller beste da kommunismen kollapset i Europa for 30 år siden, uten at det praktisk talt ble løsnet skudd. Hvordan kunne det etter dette gå så galt? At vi nå er tilbake til det Steinfeld beskriver som en ny kald krig?

Selv for mange uten en steinfeldsk elefanthukommelse, så står øyeblikket fortsatt klart; da USAs ferske president George W. Bush møtte Russlands ferske president Vladimir Putin i 2001 i Ljubljana i Slovenia. Det var da Bush sa de uforglemmelige ordene at han hadde sett inn i Putins øyne, og fått øye på hans sjel. Til tross for barnaktigheten i denne «observasjonen», var vi som ved en ny tidsregning.

Slik skulle det – som vi vet – ikke gå. Vi er mer der, som Hans Olav Lahlum skriver i sin ferske bok om det amerikanske presidentvalget, «Trump, Biden og slaget om USA», (Cappelen Damm 2020) at også Putin latterliggjør Bushs observasjon. For da den demokratiske utfordreren til Donald Trump i neste måneds valg, Joe Biden, møtte Putin i 2011, sa han etter et kaldt møte: «Jeg kan se inn i dine øyne, og ser at du ikke har noen sjel». Til det smilte Putin, og svarte: «Vi forstår hverandre».

Vesten mistet Putin

Det er denne reisen, fra barnaktig tro, til bitter erkjennelse av at det gikk galt, Steinfeld guider oss gjennom. Og det er solid historiefortelling han bedriver. Det er den økonomiske heisaturen på 1990-tallet, som på dramatisk vis deklasserte 90 prosent av russerne. Det er utenrikspolitikkens irrganger, ikke minst løgnene som førte til katastrofen med USAs innmarsj i Irak i 2003, da Bush børstet også Putin av jakkeslaget som om han var støv. Det førte til at Vesten mistet Putin. Så gikk det slag i slag. Russland ble overkjørt med rakettskjold, og andre ting. Mens Russland overkjørte Ukraina – og dermed Vesten – på Krim.

Det butter imidlertid litt med alle digresjonene og tankesprangene forfatteren tar oss med på. De er for mange. Her er lange foredrag om Midtøsten, og om norske vikinger, som blir sidespor i forhold til dem som venter seg en biografi om Putin. Det er som om forfatteren for ofte vil briljere med sine uovertrufne detaljer og kunnskaper i ei bok som tross alt ikke er på mer enn litt over 200 sider.

KUNNSKAPENS MANN: Hans-Wilhelm Steinfeld har nok av historier å ta av når han skriver om Putin. Foto: Morten Rakke
KUNNSKAPENS MANN: Hans-Wilhelm Steinfeld har nok av historier å ta av når han skriver om Putin. Foto: Morten Rakke Vis mer

Litt slurv

Og så er det feilene disse digresjonene fører til. Steinfeld drar oss gjennom en fornøyelig historie om Stalins våpenbror Andrej Zjdanov som var partisjef i Putins hjemby Leningrad under krigen. Og han skriver at Zjdanovs var Stalins svigersønn. Mens det var Zjdanovs sønn Jurij som en kort stund var gift med Stalins datter Svetlana. Og så litt slurv når forfatteren skriver at bombene i boligblokkene september 1999 skjedde mens Putin fortsatt var sjef for FSB, etterretningen. Men Steinfeld vet selvsagt godt – og skriver også – at Putin ble statsminister i august samme år.

Så er Steinfeld innom narre-henrettelsen av forfatteren Fjodor Dostojevskij i 1850, som han skriver skjedde på Marsmarken i St. Petersburg, mens den i virkeligheten skjedde på Semjonovskij Platz et godt stykke unna. Også andre detaljer, som at partisjef Nikita Khrustsjov var fra Donetsk, er ikke helt presise, så her har det vært dårlig vasking av manus og korrekturlesing fra både forfatter og forlag.

Likevel, Steinfeld byr rikt fra sitt overflødighetshorn av anekdoter og intelligent og relevant kuriosa. Men denne gangen har han lagt ut snubletråder for seg selv.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer