- Ønsker å ikke vite

PARIS (Dagbladet): Den franske forfatterinnen Dominique Sigaud vitner i sin roman «Fransk visitt, Alger 1995», basert på flere reiser, om et voldsherjet Algerie verden helst ikke vil vite noe om.

- Jeg kaller det for ønsket om å ikke vite. Det er sterkt. Da jeg kom tilbake, var det ingen som stilte meg spørsmål eller var nysgjerrige etter å høre om situasjonen i Algerie, sier Dominique Sigaud før avreisen til Norge, der boka kommmer ut i morgen. Det er en sterk og virkelighetsnær skildring av et land dominert av terror, der volden ikke er forbeholdt den ene siden.

Som journalist var Dominique Sigaud for første gang i Algerie mot slutten av det blodige opprøret i 1988, fire år før borgerkrigen brøt ut.

Seksuell tortur

- Jeg var interessert i området og fulgte Algerie. En dag kom jeg over en artikkel om seksuell tortur av unge i fengsel. Det opptok meg. Det var derfor jeg dro.

Dominique Sigaud reiste ikke til Algerie med journalistvisum. Hun fikk seg nytt pass der det ikke sto at hun var journalist, og kom seg inn ved hjelp av lokale kontakter.

- Det gjorde at jeg måtte være ytterst forsiktig, ikke minst overfor dem jeg snakket med. Jeg fortalte at jeg var journalist, men det kunne skape problemer for dem.

I 1991 kom hennes første bok om Algerie, «Det algeriske bruddet», ut. Av forskjellige grunner reiste hun ikke tilbake før i 1995, da midt i borgerkrigen.

Falsk

- Jeg hadde et falskt bilde av situasjonen, basert på medienes visjoner. Jeg visste ikke hvilken risiko jeg løp, men hadde ingen livvakter, det hadde jeg hatet. Da hadde jeg ikke følt meg fri til å jobbe med statens overgrep. Folk jeg snakket med satte pris på at jeg tok samme risiko som dem. Samtidig var jeg på vakt, brukte alltid samme drosje og arbeidet under falskt navn. Etter hvert som jeg fikk informasjon ble jeg redd. Redd for å få vite hva jeg allerede visste. Blant regjeringsstyrkene er det også mordere, men hvis jeg skulle skrive det, måtte jeg ha grunnlag for å gjøre det.

Orket ikke

Dominique Sigaud traff slektninger av dem som er forsvunnet og torturofre, men sier selv at hun ikke maktet å løpe løpet helt ut. Da hun skulle treffe en ung islamist, orket hun det ikke fordi nervene allerede var tynnslitte, og en planlagt reise til den voldsherjede Mitidja-sletta ble det ikke noe av.

Hun hadde ingen spesiell forbindelse til Algerie før hun dro dit, men er nå fascinert av landet.

- Algerie vil bli et stort land den dagen det klarer seg. Algirerne er fantastiske, interessante og berikende. Jeg led under et fransk blikk, og ville formidle mer.

Lyver

- Hva med situasjonen i dag?

- Jeg har ikke alle elementene for å dømme lenger, men det er et stort narrespill. Myndighetene har vennet seg til å lyve, og det finnes ingen sannhet man kan gripe fatt i. Alt foregår bak lukkede dører, mens folk lider. De internasjonale institusjonene gjør ingenting. Men etter folkedrapet i Rwanda tror jeg ikke på dem lenger. Ingen skriver om universelle verdier i Algerie, som i Sarajevo.

- Skal du reise tilbake?

- Jeg har ikke planer om det nå. Jeg er ikke journalist lenger, og en side er vendt. Jeg vet at jeg kommer tilbake, men ikke når, sier Dominique Sigaud som fikk en norgestur som gave da hun var 17 og tok artium. Hun husker best at alle var blonde.

- Egentlig er jeg mer opptatt av land i sør, sier hun.