Ønsker samer å se «Seinfeld»?

Stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl mener TV2 bør miste konsesjonen fordi kanalen angivelig ikke har oppfylt konsesjonsvilkårene om å være en allmennkringkaster.

Utgangspunktet hennes er at Allmennkringkastingsrådet - som er nedsatt av Kulturdepartementet for å overvåke alle konsesjonsbelagte radio- og TV-kanaler i Norge - har kommet med åtte merknader mot TV2. Utvalget har like mange merknader til NRKTo og seks merknader mot NRK1, men av en eller annen grunn er TV2 åpenbart mer interessant enn andre kanaler for stortingspresidenten.

Jeg skal ikke her gå inn i noen polemikk med stortingspresidenten eller argumentere mot Allmennkringkastingsrådets merknader, selv om det kunne vært svært så fristende.

Utvalget - som stort sett består av professorer og medieforskere - har selv definert hva som er kriteriene for allmennkringkasting. Enkelt sagt kan en si at de bygger på fem grunnpilarer:
1:
at sendingene kan tas imot av hele befolkningen,
2:
at det er en variert programmeny (brede og smale grupper) og at det er variasjon i programformatene,
3:
at det skal være egne nyhetssendinger med solid, løpende orientering av viktige samfunns- og kulturspørsmål,

4: at det skal styrke norsk språk, og

5: at TV-/radiostasjonene skal ha redaksjonell frihet.

I fjorårets rapport argumenterte Rådet for at disse kriteriene måtte anvendes i vurderingen av hver enkelt radio- og TV-kanal, og konkluderte i sterke ordelag med at NRKs P3 ikke var i samsvar med konsesjonen. I år har Rådet endret oppfatning, og kommet til den naturlige konklusjon at en bør se kringkastingsselskapenes totale tilbud under ett, og ikke avgrense seg til hver kanal. Bare når det gjelder TV ser en annerledes på saken.

Begrepet Allmennkringkasting er blitt definert meget forskjellig fra land til land, og de fleste måtte erkjenne at det er vanskelig å legge en fast målestokk til grunn. Mye må overlates til skjønn. Så også for det norske Allmennkringkastingsrådet, som skal komme med en årlig uttalelse til Kulturdepartementet, og slik være premissleverandør for politikerne, som svært så gjerne vil inn og styre media. Som sådan var årets rapport velegnet. Det gav ammunisjon til enkelte som ønsker å profilere seg på den politiske himmelen. De gamle velkjente NRK-debattene blir med ett ferskvare igjen.

Men hvor detaljert skal et slikt offentlig råd kunne være, og hvor langt ned i detaljstyring skal en kunne tillate såvel råd som politikere å kunne utfolde seg innen redaksjonell styring, uten at de griper inn i redaktørens suverene frihet? For øvrig en styringsrett som nå er i ferd med å bli lovfestet. Skal utvalget kunne forlange visse typer programmer på spesielle dager og til spesiell sendetid, slik en ser tendenser av i årets rapport? Og skal Rådet kunne dirigere programvalget til konsesjonærene ut fra eget forgodtbefinnende? I årets rapport står det f.eks. at TV2 har for mye populært drama. Jeg trodde faktisk det var en målsetting for en kringkaster å nå flest mulig og gjøre ting populære (det er vel derfor en kaller det broadcasting?). Men hvis nå utvalget skal kunne gå inn i detaljer som f.eks. hvor mye som skal være krim og hvor mye som skal være Shakespeare, så føler jeg vi er på ville veier.

Selvsagt må myndighetene kunne sette visse krav til en radio- eller TV-stasjon som har fått en enerett. Men skal det gjøres gjennom et professoralt utvalg og derigjennom en politisk debatt, eller skal en gjøre som f.eks. i Sverige, der TV4 har fått kvoter med antall timer barne-TV og svensk drama å fylle? Så er det opp til TV-stasjonen å velge repertoar og profil, uten innblanding fra spesialutvalg eller politikere.

Det er et paradoks at kringkasting åpenbart er i en særstilling. Staten bevilger over 100 millioner kroner i pressestøtte til dagsaviser i Norge, og her har en valgt en mer pragmatisk tilpasningsform når det gjelder kriterier. Det finnes ikke noe utvalg som går inn og vurderer om Senterpartiets hovedorgan Nationen har nok om samer eller om den kristne avisen Vårt Land skriver nok om hedningesamfunnet og andre minoriteter. Her har en valgt å se på avisene som en helhet, der det viktigste er at en ivaretar mangfold og pluralisme gjennom en flora av tilbud.

Noe av de samme kriterer burde være mulig å legge til grunn for kringkasting, nemlig at en ser på TV2s og NRK1 og TOs utbud under ett. Hensikten er jo å sørge for at det norske folk - seerne - får et bredt og variert tilbud. Ikke nødvendigvis slik at de samme kategoriene program og de samme emneområdene fokuseres på til samme tid på de respektive kanalene. Vi kan fort nok komme i den siutasjonen p.g.a. uenigheten mellom NRK og TV2 om deling av sportsrettighetene. Eksempler på dette er fotballdekningen på søndager og nyhetssendinger kl. 21.00 på begge kanaler. Slik Allmennkringkasingsrådet nå bruker målestokken blir dette underordnet. Men for meg som seer burde det være overordnet.

Vi går inn i en ny tid med digitalisering og en flom av nye kanaler, og da blir myndighetenes mulighet til å styre kringastingsvirksomheten stadig mindre. Bare i løpet av de siste fem årene har universet for satellittkanaler vokst fra rundt 47% til 60% av alle norske husstander. Nye fem år har sannsynligvis brakt distribusjonen opp i 75 prosent. Da kan en i praksis nå det meste av Norge fra himmelrommet, styrt fra Luxemburg eller England. I hvert fall langt utenfor rekkevidden til Det norske storting. Hvordan møter en da utfordringene? Kanskje det da er en fordel at det finnes en norsk kanal som tenker så populistisk og kommersielt at en programsetter «Seinfeld» og håper at det kan være et tilbud også for norske samer.

Ja, kanskje det til og med er slik at populære norske og utenlandske programmer på en velkjent norsk kanal er med på å lokke flere seere til den totale programflaten, og derigjennom få eksponering for det «smale» og særnorske. Det er nemlig ikke utenkelig at eksponering av norske kunst- og kulturarbeidere i et populærmagasin som «God morgen, Norge» kan ha større effekt hos seerne enn om det blir servert under etiketten «kulturprogram» i vanlig sendetid. Men dette er selvsagt kjetterske tanker for et allmenkringastingsråd, som klart har definert målestokken for hva som tjener norske seere best. Men jeg tillater meg likevel...

SEINFELD: Amerikansk komisuksess som bringes Norge rundt av TV2.