Ønsket om en Churchill

Theresa May skal samle et splittet land og parti. Og hun skal melde Storbritannia ut av EU. Dette er churchillske utfordringer, skriver Morten Strand.

Kommentar

Det er store ord som suser i det britiske politiske universet når Theresa May (59) i ettermiddag går inn i nummer ti Downing Street som britenes andre kvinnelige statsminister. Hennes utfordringer omtales som churchillske, etter sjokket i den britiske folkeavstemningen om EU, og det politiske kaoset som fulgte. Hun blir automatisk sammenliknet med den revolusjonære liberalisten Margareth Thatcher, fordi også May er kvinne, til tross for at Thatcher og May ikke har annet til felles med enn nettopp kjønn, adresse og parti. Og det forlanges at May skal være visjonær i ei tid når Storbritannia går inn i et ukjent terreng uten EU.

Men Theresa May er verken noen Churchill-kloning, Thatcher-look-alike, eller ei kvinne som er utpreget visjonær, skal man tro det som er skrevet om henne etter at David Cameron mandag gjorde det klart at han går av som statsminister og at May overtar. Til tross for dette har hun startet friskt med kategorisk å avvise alt snakk om en ny folkeavstemning, og med løfter om å ta folkeavstemningens nei på alvor. På mandag sa May at hun var «stolt og ydmyk» over å skulle bli statsminister, og hun lovte å gjøre brexit til en suksess.

I folkeavstemningen var Theresa May tilhenger av å bli i EU. Men hennes posisjoner i enkeltspørsmål kunne til forveksling likne nei-sidas. I det sentrale spørsmålet for nei-sida, innvandring, argumenterte May - som innenriksminister, og dermed ansvarlig for saksfeltet - for at britiske statsborgere ikke skulle få ta ektefeller inn i landet hvis de ikke hadde en årlig inntekt på litt mer en 200 000 kroner i året. Hvor mye ektefellen tjente var uvesentlig. Hun antydet også at Storbritannia burde trekke seg fra Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, blant annet fordi det «ikke bidrar til vår velstand». Vi aner synspunkter på ytterste høyre fløy, også i det britiske konservative partiet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men May framstår ikke som noen konservativ ideolog, slik den revolusjonære liberaleristen Margareth Thatcher var. Der Thatcher som kjøpmannsdatter hadde kremmerånden i seg - og var stolt av det - er May prestedatter, med det britiske kommentatorer omtaler som «et streif av puritanisme». Avisa The Guardian skriver i sin profil om May:

«Det som gjør hennes statsministertid ytterligere uforutsigbar er at hun alltid har vært drevet mindre av ideologi enn av moral, en veldig personlig følelse av hva som er riktig og galt.»

Theresa Mays største overraskelse, og noe som vil skille henne fra både Thatcher og avtroppende statsminister Cameron, er at hun ser ut til å være noe man kan kalle en sosialt bevisst konservativ, en konservativ for sosial utjevning. På mandag lånte May en frase fra den forrige Labour-lederen Ed Miliband, som snakket om «de privligerte få, og oss alle». Theresa May sa: «Vi trenger en sterk, ny positiv visjon for vårt lands framtid., en visjon av et land som ikke er til for de privligerte få, men som er til for oss alle». May snakker om at Storbritannia trenger det hun kaller en sosial reform.

Men det er å ta Storbritannia trygt ut av EU som blir Theresa Mays viktigste jobb. Selv mener hun at hun har det som skal til. I lederstriden i det konservative partiet som May til slutt vant, ble hun omtalt av den eldre partiveteranen Ken Clarke som «det helvetes vanskelige kvinnfolket». May snudde karakteristikken til sin fordel med å si at EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker ganske snart ville finne ut hvor «helvetes vanskelig» hun kunne være.

Blir så Theresa May en suksess, en ulykke, eller en katastrofe som britisk statsminister? Hun stiller fra et slags politisk null-punkt etter brexit, og med sitt flertall i parlamentet kan hun i stor grad stake ut kursen selv, fordi ingen egentlig hvor hvor veien nå går for Storbritannia. Men fallhøyden er stor i britisk politikk, noe hennes forgjenger Davis Cameron nettopp har erfart. La oss derfor minne om hva en annen av Mays forgjengere som statsminister, den konservative Benjamin Disraeli, sa om sin rival, den liberale William Gladstone, da de sloss om å være statsminister på 1870- og 80-tallet, og Disraeli skulle forklare forskjellen på en ulykke og en katastrofe: «Det er en ulykke», sa Disraeli, «hvis Gladstone skulle falle i Themsen. Men det ville være en katastrofe hvis noen dro ham opp igjen».

Theresa May har ennå ikke snublet i Themsen. Det gjorde imidlertid David Cameron. Og det var ingen som ville dra ham opp igjen. Folkeavstemningen ble en katastrofe for David Cameron.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook