Ønsket om forsoning

Store partier i Gunnar Kopperuds roman «Lysets tid» er egnet til å gjøre leseren usikker på om forfatterne virkelig har ønsket å skrive en inderlig ideroman om hva krig gjør med oss, eller en parodi på nettopp det.

Kopperud (f. 1946) debuterte for to år siden med «Den hvite apen - fortelling fra en annen virkelighet». Han har en allsidig bakgrunn, utdannet skuespiller og instruktør, magistergrad i filosofi, samt lang erfaring som journalist for norske og utenlandske aviser.

Tre soldater

I «Lysets tid» tar han utgangspunkt i den tyske armes felttog mot Russland 1941. Tre tyske unge menn drar ut som soldater og ender som rkigsfanger: Dieter som endelig skulle få hevne som fars konkurs og selvmord, kunstnersjelen Manfred, og den kunnskaprike lesehesten Marcus, som hadde et forhold til Rachel, en jødisk jente. Det ene samleiet de rakk resulterer selvfølgelig i et barn, og etter det tyske nederlaget forsørget Raschel seg og sitt barn mer eller mindre som prosituert, naturligvis utnyttet av den sleske forstanderen i den jødiske menigheten.

Og mens er RAchel på sanatorium etter et sammenbrudd, sørger naturligvis forstandren for at Rachel og Marcus' sønn blir sendt til en kibbuts i jødenes nye stat Israel, osv... Dieter er den eneste av dem som vender tilbake til Tyskland. Han er blant de 6000 av de 110000 tyske soldatene som overga seg ved Stalingrad, som etter tolv år i krigsfangenskap vendte tilbake. Marcus velger å bli.

Ansvar og forsoning

I rammefortellingen møter vi Marcus som gammel, bosatt i 1990-årenes Nagorno Karabakh. En ny krig er under opprulling, og mens kamphandlingene pågår, diskuterer Marcus de ulike aspektene ved krig og lidelse med byens pest. Her utdyper Kopperud handlingens hovedtema i diskusjoner omkring det personlige ansvar, mulighetene og vårt behov for forsoning, tilgivelse, å legge grusomhetene man har påført andre eller selv blitt utsatt for bak seg.

På ideplanet er Kopperud ikke minst kunnskapsrik, men han kommer ikke stort lenger enn å fortelle sin leser at krig er lidelse. På fortellerplanet er «Lysets tid» preget av forfatterens ønske om å fortelle gode og gjerne fantastiske historier. Språklig ønsker Kopperud å være inderlig, så inderlig at romanen får en selvhøytidelig tone og fremstår som oppstyltet, men jeg har vanskelig for å se at romanen hever seg nevneverdig om triviallitteraturens nivå. Det hagler av klisjeer og stereotypier. Skikkelsene er entydige og velkjente, mens handlingen er akkurat passe dramatisk, ethvert gråtende sigøynerbarn ville helt naturlig ha funnet sin plass her. Krigens grusomheter blir en påstand, ikke en erkjennelse.

Ingen refleksjon

I mine øyne blir boka et grunnleggende eksempel på at en forfatter som på tampen av det 20. århundret ønsker å drøfte de i dobbelt forstand store spørsmålene, de dramatiske bruddene i vår kulturhistorie, er nødt til å reflektere en like kritisk holdning til sitt eget språk, sine egne muligheter for å fortelle, inn i sin egen tekst. og her stiller den store fortellingen og det skstremt fortettede diktet på lik linje. I politkkken som i litteraturen - det handler om å forholde seg kritisk til de overleverte løsningene, stille spørsmålstegn ved deres gyldighet.

Det er nettopp denne kritiske refleksjonen som er fraværende i «Lysets tid». Med sitt overskudd som forteller, og det er stort, oppnår Kopperud først og fremst å utilsiktet undergrave troverdigheten i sitt eget litterære prosjekt, fordi han ikke har forholdt seg til det jeg vil påstå er de viktigste kunstneriske problemstillingene i vårt århundre, estetiske problemstilling ikke minst verdenskrigene har gjort til etiske problemstillinger det er nødvendig å forholde seg til, alle andre steder enn i triviallitteraturen.