Ønsketenkning mot tvangsekteskap

TVANGSEKTESKAP: Tiltakene som er foreslått i den nye utlendingsloven forhindrer ikke at foreldrene tvangsgifter døtrene sine.

ALDERSGRENSE og tilknytningskrav presenteres som om det vil utsette tvangsgifting. Men tiltakene utsetter kun ektefellens oppholdstillatelse i Norge. Den ønskede effekten - at den unge får mer tid og styrke til å si nei - forutsetter at foreldrene venter med å gifte bort barna. Dette er en atferdsendring som tiltakene ikke regulerer, og er derfor basert på ren ønsketenkning. Dermed minner det om jentenes egne «strategier».Etter de siste ukers utvikling er det ikke helt klart hva statsråd Hanssens tiltak i Utlendingsloven går ut på. Særlig er det vanskelig å forstå at et krav om 5 års utdannelse/arbeid etter fullført grunnskole, kan være et alternativ til 21 års aldersgrense. Når man går ut av 10. klasse er man oftest 16 år, og med 5 år på toppen ender regnestykket oftest på 21.

HELLER IKKE begrunnelsen for det «alternative forslaget» er klar, men hovedtrekkene ser ut til å stå ved lag. Tiltaket skal bidra til at de unge får mer tid på seg, slik at de blir mer i stand til å stå imot tvangen. Samtidig vil man forhindre at foreldre sender den unge ut av landet mens de venter på at ektefellen skal få komme til Norge. Problemet er at tiltakene ikke forhindrer foreldrene at gifter bort barna sine. Giftealderen i Norge vil fortsatt være 18 år, og ingen har så langt forklart hvorfor de foreldrene det her er snakk om skulle finne på å vente. Dette er foreldre som er villige til å bruke tvang og vold mot sine egne barn. Det er familier som bruker tvang for å kontrollere jenters seksuelle ærbarhet, fordi de er overbevist om at familiens sosiale eksistens står og faller på at døtrene ikke blir dårlige kvinner. Og i slike familier er en dårlig kvinne en ugift kvinne, en skilt kvinne eller en kvinne som opptrer for selvstendig. Tiltakene forutsetter at slike foreldre tenker som så: Når mannen likevel ikke kan komme til Norge på noen år, da venter vi heller med hele giftinga. Men hvorfor skulle de tenke slik? Er det ikke mer sannsynlig at de fortsetter å gifte bort jentene tidlig, for så å «passe godt på» henne mens hun venter på familiegjenforening med ektefellen?

I TIDEN mellom giftermålet og det tidspunkt ektefellen kan komme til Norge (for de yngste vil dette være tiden mellom 18 og 21 år) må jenta ta en utdannelse for å innfri «tilknytningskravet». Men hun fortsetter å leve med familiens kontroll. For disse familiene er det jo maktpåliggende at hun ikke utvikler den selvstendigheten som myndighetene ønsker seg. Og er det noe slike familier kan, så er det å motvirke kvinnelig selvstendighet, med de samme metoder som tvang ekteskapet på henne. Når det så nærmer seg at ektefellen skal komme, har hun selvsagt anledning til å si «nei, jeg vil ikke!» Men da er hun allerede gift og må altså i tillegg være beredt til å leve med stigmaet som skilt kvinne, et stigma hun også påfører sin familie. Så er det selvsagt bra at kvinnen i hvert fall blir i Norge, slik at hun tross alt kan søke hjelp hvis hun makter det. Men fem-årskravet tillater jo at hun bor i et annet land, såfremt studiestedet er godkjent av Lånekassen. Kanskje er det også der ektefellen bor, eller hans bror og svigerinne. Hvis ikke, er det helt sikkert en tante eller tantes venninne i utlandet som gjerne stiller sitt hjem til disposisjon for at favorittniesen skal få gå på skole og innfri kravene. For en jente fra slike familier vil aldri - aldri - få lov til å bo alene, selv om hun er gift. Om det å gå på skole oppveier effekten av familien og slektens tette kontroll i denne perioden, er uvisst. Sikkert er det at kontrollen ofte er basert på et psykisk press som Utlendingsloven ikke kan hamle opp med.

TILTAKET PASSER farlig godt inn i disse jentenes håndtering av giftepress og tvang. Vi vet at mange jenter synes det er så vanskelig å si nei, at de stadig utsetter det. De sier ja til å forlove seg og trøster seg med at det er lenge til bryllupet skal stå. Når dagen kommer, er det enda vanskeligere å si nei, fordi de allerede har vært forlovet en tid. Samtidig vet de at familiegjenforeningssøknader tar litt tid, så det er uansett en stund til han kommer til Norge. Kanskje tenker de også: «Ok, jeg kan jo prøve, kanskje han viser seg å være en ålreit fyr, tross alt. Og hvis han ikke er det, så må jo foreldrene mine forstå at de må godta skilsmissen. Da har jeg jo faktisk prøvd.» På denne måten vikler de seg stadig tettere inn i forpliktelser, samtidig som de håper at et eller annet skal skje som gjør at de kommer ut av det. For de fleste viser dette seg å være ønsketenkning.Det kanskje mest problematiske med tiltakene i Utlendingsloven er at de bygger opp under denne logikken: «Det er kanskje ikke så farlig om jeg sier ja til å gifte meg nå, for jeg trenger jo ikke å leve sammen med ham på lenge. Og når han skal komme er jeg sikkert blitt sterkere til å si nei.» Det verste som kan skje er at vi lurer jentene til å tro at de kan slippe å ta kampen mot foreldrene, at «noe kommer til å skje» i tiden mellom ekteskapsinngåelse og familiegjenforeningen. Da er man på ville veier.

VILT ER DET også å hevde at det ikke fins andre, og mindre risikable måter å bekjempe denne type overgrep i nære relasjoner på. Det handler om ulike måter å styrke og støtte jenter og gutter til å si nei til uønskede ekteskap. Noen slike tiltak presenteres i rapporten «Tvangsekteskapssaker i hjelpeapparatet. Omfang og utfordringer» (www.skk.uio.no). En vesentlig fordel er at disse ikke får konsekvenser for de som frivillig inngår ekteskap, arrangert eller selvgjort, med personer fra Pakistan, USA eller andre land utenfor EØS.