- UNDERLIG: Det er vanskelig å være med på Jørgen Haugans tolkning av Noras beslutning om å gå fra Helmer i «Et dukkehjem» som en lengsel etter et religiøst, tilgivende utopia. Bildet viser den nylige, prisbelønte oppsetningen av Ibsens drama i Londons «West End», med Hattie Morahan som Nora og Dominic Rowan som Helmer. Foto: Johan Persson / Young Vic.
- UNDERLIG: Det er vanskelig å være med på Jørgen Haugans tolkning av Noras beslutning om å gå fra Helmer i «Et dukkehjem» som en lengsel etter et religiøst, tilgivende utopia. Bildet viser den nylige, prisbelønte oppsetningen av Ibsens drama i Londons «West End», med Hattie Morahan som Nora og Dominic Rowan som Helmer. Foto: Johan Persson / Young Vic.Vis mer

Ønsketenkning om Ibsen

Jørgen Haugan vil nok streve med å argumentere for at Henrik Ibsen skal leses som kristen ideolog.

Kommentar

Henrik Ibsen skal nytolkes og nypresenteres med kristent fortegn. I Vårt Land danner avis, reporter og intervjuobjekt en rørende felles front, når dr. philos Jørgen Haugans Ibsen-bok presenteres på avisens forside og Haugan selv gis all tyngde han kan trenge av journalisten på innsiden («Få har som Haugan pløyd de 24 dramaene og lest dem slik Henrik Ibsen selv insisterte på at de skal leses», skriver journalisten). Haugan mener Ibsens samtidsdramatikk har en kristen undertekst og mener det er kulturradikalerne generelt og Georg Brandes spesielt som har skylden for at Ibsen forstås som kulturradikaler. Mon dét.

Haugan synes å undervurdere generasjoner av Ibsen-lesere når han antyder at de ikke klarer å forholde seg til skuespillene som sådan, men bare leser dem som en del av det moderne gjennombrudd og Georg Brandes? radikale prosjekt. Hvis Ibsen først og fremst hadde blitt forstått som en samfunnsdebattant for sin egen tid, ville skuespillene hans vært boltet fast til siste halvdel av 1800-tallet, og ikke blitt opplevd som dype og relevante for tusenvis av lesere.

Noe av grunnen til at historiene ennå virker så sterkt, er at de preges av en dyp skepsis til tradisjonen og institusjonene, og rommer en slik intens interesse for mennesket i kamp med seg selv og omgivelsene, der ensomme valg må tas, uten at noen tro, kristne dogmer eller tanken på et etterliv kan hjelpe. Forkjærligheten for de fritenkende, uavhengige og kritiske er påtagelig, selv om Ibsen på ingen måte underslår deres arrogante og vanskelige sider. Når Haugan leser kristen ideologi inn i dette, har det et rosa skjær av ønsketenkning.

Og når han tolker Noras valg om å gå fra familien som en lengsel etter en kristen, tilgivende utopi, virker det som en strabasiøs forvanskning. For de realistisk anlagte fremstår det heller som et djervt, men diskutabelt rykk hos et menneske som har oppdaget at livet og ekteskapet hennes har vært basert på noe annet enn hun trodde, og som ikke kan bli i en situasjon der hun må gå på akkord med seg selv.

God litteratur åpner for mange tolkninger, og det er så klart rom for å se nærmere på de metafysiske anstrøkene og de bibelske bildene i Ibsens verker, som Solveigs rolle som Peers mulige frelser. Men Haugan vil nok få streve med å få gjennomslag for synet på Ibsen som en dramatiker med et kristent budskap, særlig fordi beskrivelsen hans av det han gjør opprør mot, av hvordan Ibsen har vært lest og forstått, ikke stemmer med opplevelsen til så mange som har latt seg berøre av de sterke og strevende sceneskikkelsene hans.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook