Ooops! De gjør det igjen

Amerikanske selskaper og myndigheter vil presse forbrukere over hele verden til å spise genmodifisert mat, og beskylder motstanderne for å være «uvitenskapelige». Men genteknologene er på tynn is, skriver Jon Bjartnes og Kristen Ulstein fra Grønn Hverdag.

KAMPEN OM genmodifiserte organismer har ført til handelskrig i milliardklassen mellom Europa og USA: Amerikanerne truer med å trekke EU inn for Verdens handelsorganisasjon, fordi europeerne ikke vil åpne markedene sine for genmat. EU kan være i ferd med å gi etter.

Det er bekymrede forbrukere som har ført an i den europeiske motstanden mot genmaten. Press fra forbrukerorganisasjoner, medier og enkelte medlemsland har gjort at EU-politikerne har reist seg og tatt støyten i kampen mot USA. Men hver gang amerikanerne beskylder sine motparter for mangel på vitenskapelighet, er det akkurat som om EU-toppene krymper seg: Da skylder de gjerne på at de tross alt er nødt til å ta hensyn til sin bekymrede opinion på hjemmebane.

Men er virkelig ikke argumentene mot genmaten bedre enn som så? Er forbrukernes bekymring bare gammeldags, ubegrunnet framtidsfrykt? Vårt svar er nei: Argumentene holder i lange baner.

NÅR DET GJELDER matproduksjon, går genteknologi i prinsippet ut på å finne ut hvilke bestanddeler arvestoffet består av, for deretter å kombinere dem på nye måter. Vi har fortsatt ganske få erfaringer med tilsiktede og utilsiktede konsekvenser. Dette skyldes først og fremst at teknologien er ny: For eksempel er det bare et par år siden deltakerne i det såkalte Human Genome Project offentliggjorde at de nå mente å ha oversikt over hele det menneskelige arvestoff.

Men om vi ikke har så lang erfaring med genetisk manipulering, har vi desto lenger erfaring med andre vitenskapsgrener. Noen av dem har så mange fellestrekk med genteknologien at lærdommene derfra kan komme til nytte nå.

Rundt 1870 skjedde det et gjennombrudd i kjemien som kan sammenlignes med hva som nå skjer i biovitenskapene: Grunnstoffene på jorda ble klassifisert og satt i system. Siden har kjemikerne forsøkt å kombinere grunnstoffer på nye måter, for å lage kjemikalier med nye egenskaper. Virksomheten har ført til enorme framskritt, men også til nye, alvorlige trusler.

Det spørs om den amerikanske kjemikeren Thomas Midgely jr. rakk å høre om ozonlaget før han døde like etter krigen. Han hadde temmelig sikkert ikke hørt om det da han i 1928, på jobb for General Motors, fant opp en ny, luktløs og på mange måter utmerket gass, som blant annet kunne brukes til kjøleteknologi. Gassen ble masseprodusert nesten med det samme, og GM tjente gode penger. Men fire tiår senere ble oppfinnelsen tatt på fersken i stratosfæren. Der var Midgelys KFK-gass i full gang med å ødelegge ozonmolekyler, som beskytter livet på jorda mot ultrafiolett stråling. Heldig for General Motors og oss andre at noen først oppdaget ozonlaget, og deretter fikk satt en stopper for bruken av KFK-gass før vi ble stekt alle sammen.

EKSEMPLET MED KFK-gassen sier noe om hvor vanskelig det er å bedømme risikoen ved en teknologi som er helt ny. Mange kjemikere har feilbedømt risikoen ved kjemikaliene sine, og regningen kan måles både i helse- og miljøskader, og i enorme oppryddingskostnader.

Denne gangen er alvoret større. Vitenskapelige framskritt kan også måles i langsiktigheten av mulige konsekvenser. Kjemikerne flyttet den første grensen: Blant de uheldigste resultatene er miljøgifter vi må slite med i tiår, kanskje i århundrer. Siden kom atomfysikerne: Hvis det finnes mennesker på jorda om 250000 år, må de fortsatt holde seg langt unna visse typer avfall som skapes i atomindustrien akkurat nå. Men genteknologene havner likevel i en klasse for seg: Samme hvor mye stygt man kan si om miljøgifter og radioaktive stoffer - de formerer seg i hvert fall ikke. Genteknologenes mer eller mindre vellykkede oppfinnelser kan komme til å prege jorda så lenge det er liv her. I et sånt perspektiv er det ikke særlig fristende å være avhengig av samme griseflaks som gjorde at noen oppdaget ozonlaget før det ble borte for oss.

Lærdommen fra kjemien viser at det er nødvendig å forstå hvilke sammenhenger vi griper inn i før vi begynner å eksperimentere i stor skala. Først når vi kjenner terrenget, kan vi lage gode kjøreregler for forskning og produktutvikling. Det landskapet kjemikerne har måttet gjøre seg kjent med, består av naturens egne kretsløp av kjemiske forbindelser. Det tilsvarende terrenget for genteknologene er ikke kjemiske kretsløp, men selveste evolusjonen. Hvis lærdommen fra kjemien kan overføres, må vi kunne stille følgende krav før vi slipper genteknologene løs: De må ha sikrest mulig viten om hvordan naturen har skapt oss.

MED DESSVERRE: Dette spørsmålet har genforskerne foreløpig ikke noe overbevisende svar på. Vanlige krav til harde vitenskaper er at de skal gi grunnlag for treffsikre forutsigelser, bygge på konsistent teori, og ha stor forklaringskraft. Her blir det ekstraskudd og strafferunder i samtlige øvelser.

For det første beviser genteknologien stadig sin vitenskapelige ungdommelighet ved å bli tatt på senga. Sist sommer kom, for eksempel, en britisk undersøkelse som beviste at genmodifisert arvestoff kan overføres fra genmat til bakterier som lever i tarmene våre *genhopping+. Inntil da regnet nesten alle dette som en teoretisk umulighet.

For det andre er det stor faglig uenighet forskere imellom om det teoretiske fundamentet for evolusjonslæren. Bare i løpet av det siste halvåret har vi fått minst to nye, radikale og tilsynelatende godt begrunnede evolusjonsteorier *Stephen Wolfram og Lynn Margulis/Dorion Sagan+. Begge bryter sterkt med tidligere forestillinger. Margulis' og Sagans teori virker spesielt relevant for dagens genteknologi. Teorien går ut på at nye genkombinasjoner først og fremst oppstår fordi organismer tar opp i seg gener fra andre. To arter kan smelte sammen og bli til en ny, som tar med seg arvestoffet fra begge. Skal vi tro Margulis og Sagan, er det dermed genhopping og andre former for utveksling av gener som utgjør selve motoren i evolusjonen. Hvis dette er riktig, kan genmaten umulig bli trygg før vi forstår spillereglene for denne genhoppingen.

For det tredje: Evolusjonsbiologene har fortsatt til gode å forklare hvordan naturen setter grenser for suksess. Fire milliarder år med evolusjon av liv på jorda har foreløpig ikke ført til dannelsen av én art som har vært «vellykket» nok til å gjøre kål på alle de andre. Ingen arter er uten begrensende faktorer, som naturlige fiender, i sitt opprinnelige miljø. Hvorfor ikke? Kan det tenkes at naturen har systemfunksjoner som gjør at den genetiske utviklingen blir styrt, eller sensurert? Hvordan fungerer i så fall disse mekanismene?

DAGENS FORKJEMPERE for genteknologi argumenterer gjerne med at genmaten er trygg så lenge ingen kan bevise at man blir syk av å spise den. Men dette er en altfor snever diskusjon. Folk ble ikke syke av Thomas Midgelys KFK-gass heller. For å unngå ubehagelige overraskelser må man være i stand til å forutse virkninger også på systemnivå, også på lang sikt. Da må teorien komme først, og praksisen etterpå. Derfor bør genforskerne snarest skru av ideen om å drive produktutvikling. I stedet bør de satse tungt på grunnforskning og teoridannelse.

Vi får ikke færre grunner til å bekymre oss når vi ser på hvordan det meste av genteknologien styres per i dag: I førersetet sitter selskaper og regjeringer som åpenbart er ute etter raskest mulig vekst for sine produkter, og sterkest mulig kontroll over verdens matproduksjon. I den grad de beskjeftiger seg med naturlige sensurmekanismer, er det for å sette dem ut av spill. Nå vil de også dyrke meget spesialisert medisin på sine «kontrollerte» åkrer. Kan det gå bra?

Inntil videre gjør forbrukere og europeiske politikere klokt i å beholde sin skepsis til genmat. Så får vi heller komme tilbake til saken den dagen genteknologene kan bevise at de vet mer om evolusjon enn Thomas Midgely jr. visste om økologi.